Brustads sykehuskrise

Publisert: 27. februar 2008 kl 09.33
Oppdatert: 27. februar 2008 kl 11.01

Hvem har rett, Åge Danielsen eller Sylvia Brustad? Danielsen, som er administrerende direktør ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet, mener det ikke er mulig å spare 400 millioner på driften uten at det får store konsekvenser for pasientene. Grunnen er at Rikshospitalet får betalt for de tjenester de utfører. Stykkfinansieringen utgjør nærmere 80 prosent av sykehusets inntekter.

Danielsen hevder at staten ikke betaler det det faktisk koster. Derfor blir det underskudd. Hvis man kutter kostnader, i praksis betyr det antall ansatte, vil man utføre mindre inntektsgivende aktivitet. Det betyr at underskuddet langt på vei blir like stort uansett om man kutter kostnader eller ikke. Dette er hovedtrekkene i Danielsens argumentasjon.

Sylvia Brustad vender det døve øret til. I Stortinget i går kjørte hun tøft ut mot helseforetakene. Bevilgningene er store nok. Helseforetakene har å drive i balanse. "udemokratisk å bruke mer enn man får bevilget", sa Brustad. Hun avviste å gi noen ekstrabevilgninger slik Stortinget har hatt for vare når sykehusene har skreket opp om at nedskjæringer vil ramme pasientene. Det er nå kun Frp som kjører på denne linjen.

Et av de fremste ankepunktet Brustad har mot sykehusene, er økningen i antallet ansatte. Hun vil nå ha bedre styring med antallet stillingshjemler knyttet til de enkelte sykehusene. En drivkraft for flere ansatte, er nettopp stykkprisfinansieringen.

Kostnadskontroll i sykehus er særdeles komplisert. Det skyldes at det er legene som tar mange av de avgjørelsene som påfører sykehuset kostnader. Legene vil gi pasienten den behandling som er mulig. En lege sjekker ikke siste regnskapsrapport før han tar sin avgjørelse. Skal man få satt en stopper for de kostnader som leger genererer, må det gis klare direktiver for hva som skal prioriteres - og nedprioriteres. Det er politikernes ansvar. Det snakkes det ikke om.

Det ligger nå an til at det første store slaget om kostnadskontroll skal stå på Rikshospitalet. Styret skal ha møte denne uken. Her må Åge Danielsen regne med å få sparken. Grunnen er at det er satt i gang bygging av et sykehotell før det er godkjent av Helse Øst. Flere politikere er ute i dag med det vi må kalle støtteerklæringer til at Danielsen sparkes. De ansatte aksjonerer for å beholde ham. Men Danielsen er ikke problemet. Problemet er det store underskuddet. Det blir enda tynge å få budsjettet i balanse uten at det bygges et sykehotell. Men Helse Sør Øst vil ikke forhaste seg. De vil se alle investeringer i sammenheng.

Det var en kamplysten helseminister som kom til Stortinget i går. Hun er nok ikke rolig for hva konsekvensene kan bli ved å satse på kuttlinja fremfor bevilgningslinja. Brustad kan ta feil. Danielsen kan få rett. Dagsavisen er bekymret. De frykter konsekvensene av de kutt som nå skal iverksettes og skriver på lederplass at "Brustad legger sin regjering på sotteseng dersom hun ikke kommer med tydeligere prioriteringer og tar ansvar".

Det er en dristig strategi å skyve ansvaret over på helseforetakene uten å gi andre føringer enn "hold budsjettet". Flere ganger er det blitt pekt på det er mulig å spare mye ved å få til en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene. Men den slags endringer fører gjerne til fakkeltog og høylytte prosesser. Det er når Sylvia Brustad våger å stå imot i slike tilfeller, hun viser om hun tar ansvar eller ikke.

Olav Gunnar Ballo mener også spesialisthelsetjenesten legger for stort beslag på ressursene. Det kan være at disse i for stor grad er styrt av profesjonsinteresser. Ballo har nok rett i at politikerne kan ta tøffere grep for styre legenes egnen spesialistinteresser.

Vi kan ikke se at det er grunnlag for påstandene om at det ikke drives effektivt på norske sykehus. De sitter ikke og tvinner tommeltotter på sykehusene. De løper fort nok. Det er strammet inn i årevis. Det eneste som nytter nå er å sette fortgang i funksjonsfordelingen og å la det gå ut over pasientene, i den forstand at noen må vente lenger og noen ikke får all den hjelp de kan få.

Vi bør ikke late som om det finnes en organisatorisk mirakelkur som fordriver 1,5 milliarder i underskudd uten at noen merker noe særlig til det i det hele tatt.