Beklagelsen alle ventet på

Politidirektør Øystein Mæland besto prøven i går. Han beklaget at politiet kom for seint til Utøya. Hadde de kommet fram tidligere, ville liv blitt reddet. Både politimester Anstein Gjengedal og Sissel Hammer kom med beklagelser. Det gjorde også justisminister Grete Faremo.

De pårørende sa at de satte pris på at politiet nå viser en annen holdning. Tidligere har politiet vært opptatt av å forsvare det de foretok seg. Olav Sønderland, som har ledet politiets egen vurdering, har tidligere uttalt at det ikke var grunnlag for å kritisere politiet.

Øystein Mæland fant en slags balanse i går. Han forsto at pårørende og offentligheten både krevde og forventet en beklagelse. Det var for mye som sviktet. Samtidig er han opptatt av å ikke kritisere egen etat. Evalueringen beskriver alternative valg som kunne vært foretatt. Hvis en hadde valgt det, hadde sannsynligvis det skjedd. En konkluderer ikke med hvilke beslutninger som var feil. En nøyer seg med å peke på hvilke alternative beslutninger en kunne ha fattet. Hvis en hadde pekt på  beslutning som var feil, ville neste spørsmål vært: Hvem fattet de? Istedenfor står politimestrene fram og tar ansvar for alt. De igjen viser til systemsvikt som de ikke har ansvar for. Hvis noen har ansvar for det, må det være Politidirektoratet, Justisdepartementet, regjeringen eller Stortinget.  

Ikke dimensjonert

I går slo også politiet fast at de ikke er dimensjonert for den katastrofen som rammet 22. juli, og de tok til orde for at det bør være en viss minimumsbemanning til alle døgnets tider. Dette er en diskusjon politikerne får ta. Bevilgningene til politiet er økt i år. Det er mulig det bør legges opp til en sterkere økning neste år.

Politiets sendrektighet står fortsatt i grell kontrast til den innsatsen de frivillige gjorde for å redde liv. Fremdeles er det uforståelig at politiet holdt tilbake ambulanser, mens friville jobbet for fullt i det usikrede område for å redde liv. Det er tydelig at de ansvarlige ventet på beredskapstroppen. Det er ennå ikke gitt en fullgod forklaring på hvorfor ikke andre polititjenestemenn raskere ble sendt til Utøya ut fra «skyting pågår»-instruksen. Spørsmålet er om profesjonaliseringskulturen har gått for langt.

Det vil være overraskende om ikke 22. juli-kommisjonen bedømmer politiets innsats strengere enn de bedømmer seg selv. Det er så pass mye svikt som er avdekket, at det ikke kan utelukkes at noen blir stilt til ansvar og må ta konsekvensene for at innsatsen ikke var god nok.

Egenevaluering har alltid sin begrensning. Det har evalueringer som skjer i ettertid også. Det er lett å være etterpåklok og si hva som burde vært gjort. Det en bør stille spørsmål om er hvilken styrings-og lederkultur som preger politiet for tiden. I boken «Politi og røver» som Kjetil Østli har ført i pennen, beskrives endringer i holdninger og ledelsestenkning i politiet de siste tiårene. I boken deler spaneren Johnny Brenna sine erfaringer. Politiet et blitt «mer system». Spørsmålet er om det har gått på bekostning av effektive, handlingsorienterte politimenn av den gamle sorten. Skjer det i for stor grad en styring fra de som er over en i systemet eller har innsatsleder den frihet som trengs for å gjøre det situasjonen krever og ta den risiko en mener er forsvarlig.

En bør se nærmere på kultur, styringssystemer og ledelse. Det kan gjøres ved at justisdepartementet en nedsetter et utvalg bestående at uavhengige forskere, lærere ved Politihøgskoleen, tidligere og nåværende polititjenestemenn, representanter fra Forsvaret og for allmenheten.