Aps maktesløshet

Entra er et heleid statlig selskap. Når man slipper å forholde seg til andre aksjonærer eller ulike markedsaktører, er det lett match å styre det. Det som har skjedd i Entra, er et eksempel på grov uforstand fra flertallet i styret. Det verste er ikke lønnstilbudet til den nye sjefen, Rune Olsø, men måten ansettelsen skjedde på.

Adresseavisen kunne i går fortelle at det ikke var meningen å ansette ny toppsjef på styremøtet 26.september. Ansettelsesprosessen var ført opp som orienteringssak. Så skjer det at et flertall i styret skjærer igjennom og vedtar at Rune Olsø skal tilbys jobben. Tre av syv styremedlemmer stemmer i mot; styreleder Siri Hatlen, nesteleder Martin Mæland og Ida Helliesen.

De tre som stemte i mot, mener Olsø ikke er godt nok kvalifisert. Når styremedlemmer snakker sammen på forhånd og bestemmer seg for hvem som skal få toppjobben, viser det at styret som kollegium ikke fungerer. Det er uhørt at et flertall tvinger styreleder og nesteleder til å godta en daglig leder de mener ikke hoder mål. Dette kan neppe mindretallet i styret leve med.

Lønnen i bransjen

Olsø har vært ansatt i Entra siden 2006. Hva som er motivet for styreflertallet for å kjøre fram Olsø, er ikke godt å si. Han er tilbudt en lønn på 3,13 millioner. Med bonus kan han tjene inntil 3,9 millioner. Det er 1,4 millioner laver enn den tidligere toppsjefen. Daglig leder for Olav Thons eiendommer tjener 1,5 millioner. Folk i bransjen, blant dem Arthur Buchardt, sier til NRK at Entra er et enkelt selskap å lede og at lønnen bør ligge på mellom en og to millioner kroner.

Sterke krefter i Ap har bedt regjeringen gripe inn. De viser til Trond Giskes mange og kraftfulle uttalelser om at veksten i lederlønninger skal begrenses og at ledere i selskaper der staten har en betydelig eierandel, ikke skal være lønnsledende. Det har gått så langt at Aps nestleder, Helga Pedersen, innrømmet fra Stortingets talerstol i går at lønnen til Olsø er for høy. Hun forutsatte at både Entra–styret og andre styrer følger opp regjeringens syn.

Olsø er en venn av næringsminister Trond Giske. Han erklærer seg derfor inhabil i saken, men sier til Adresseavisen at staten som eier ikke har noe instruksjonsmyndighet når det gjelder ansettelser og at det er styrets hele og fulle ansvar å ansette konsernsjef.

Det er riktig det Giske sier. Det samme kan også sies om fastsettelse av lønnen til daglig leder. Det er uløselig knyttet til selve ansettelsen. Hvis styret ansetter den beste og mener at lønnen ikke er lønnsledende, må eieren ta dette til etterretning. Trond Giske driver bare med prat når han gir inntrykk av at han er rede til å sparke styrer i børsnoterte selskaper hvis han mener lønnen er for høy og styret hevder de betaler markedslønn.

Slik Trond Giske uttaler seg, demonstrere han manglende handlekraft. Regjeringen har gått så høyt på banen når det gjelder lederlønninger at de må vise at de mener noe med det, i det minste i selskaper der de har full styring. Helga Pedersen kan ikke stå i Stortinget og si at Rune Olsøs lønn er for høy uten å kreve handling.

Dobbelt kjedelig

Entra er en dobbelt kjedelig sak for Ap. Her har de tydeligvis et styre som ikke fungerer. Regjeringen kan velge å ikke foreta seg noe. Da må de regne med at de tre profesjonelle styremedlemmene trekker seg, og staten må finne nye styremedlemmer til å lede en bedrift der det er reist tvil om daglig leder er kvalifisert. Eller så må de gi beskjed om at de vil sette inn et nytt styre og gjøre det klart at den nye lederen ikke skal ha en grunnlønn over to millioner kroner pluss bonus. Det finnes nok av kvalifiserte styremedlemmer som vil akseptere en slik rammebetingelse

Det vil være uvanlig å gi et slikt direktiv, men en eier har full rett til det. Regjeringen må skjære igjennom hvis ikke vil bli sittende fast i den pinligheten de selv har mast seg inn i. Det går ikke an å være så tøff i trynet som denne regjeringen har vært når det gjelder lederlønninger og oppnå så lite. Hvis denne saken ender med at Rune Olsø blir leder for Entra med en lønn på inntil 3,9 millioner kroner, bør regjeringen i anstendighetens navn gi beskjed om at de har mislykkes med å holde lederlønningene på et akseptabelt nivå.