Ap-venninner i kriser

Det finnes ikke tall på hvor mange filmer som er laget om helten i kamp med skurken. Mediene tyr også til en slik dramaturgi uten at man alltid er seg det bevisst. Gerd-Liv Valla ble skurken og Ingunn Yssen helten. De to venninnene endte opp som bitre fiender, både i realiteten og i mediene. Valla hevder at Yssen ikke holdt mål som leder for LOs internasjonale avdeling. Hun måtte gripe fatt i saken selv om hun forsto at det ville betyr at venninneforholdet til Yssen ble ødelagt. Valla grep ikke inn ved første anledning. Det var hun som hadde sørget for at Yssen ble ansatt. Kunne Gerd-Liv Valla ansatt Yssen som ombud dersom hun hadde vært statsråd? Det er ikke godt å si. Hadde et kobbel journalister gravd fram alt de hadde gjort sammen de siste 20 årene, hadde de sikkert fremstått som perlevenner. Valla kan imidlertid sin Machiavelli. Hun kunne ha snakket med statsministeren, sagt hvem hun ville ha, men bedt om at en annen statsråd skulle tatt utnevnelsen. Så var man på den sikre siden.

Vi kan ikke forstå annet enn at et nytt vennskap i Ap nå er satt på prøve. Torsdag for snart to uker siden fikk Manuela Ramin-Osmundsen sparken som statsråd. Fredag lot Anne Lise Ryel seg intervjue som «kvinnen som reddet statsministeren». Vi kunne også lese i avisen at Ramin-Osmundsen hadde ringt Ryen og bedt om unnskyldning for at hun ikke hadde fortalt statsministeren om samtalen de hadde hatt sammen og som hadde fått Ida Hjort Kraby til å opprettholde sin søknad på stillingen som barneombud. Samtidig kom meldingen om at Ryel med sin resolutte, tydelige og ærlige fremferd - underforstått i motsetning til Ramin-Osmundsen som ingen, ikke engang statsministeren, kan stole på - hadde styret sine muligheter for å komme på siker plass s til Oslo Aps liste ved neste stortingsvalg.

I løpet av helgen var saken over, før ettertanken meldte seg. Sist fredag undret redaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, seg over Ryels motiver. Halvard Bakke, Dag Herbjørnsrud Håkon Harket i henholdsvis Klassekampen, Ny Tid og Vårt Land, stilte spørsmål om motivene som lå bak hardkjøret mot Ramin-Osmundsen. Lengst gikk tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes i Morgenbladet. Han skriver at Ramin-Osmundsen kunne vært statsråd dersom Ryel på et tidligere tidspunkt hadde bedt om at det ble informert om hennes rolle i saken. Han følger opp i Dagbladet i dag og kritiserer Ryel for den rollen hun inntok i mediene etterpå.

- Det var Ryel som var pådriver, det var hun som tok opp saken og drev den videre. Og Ryel er ingen novise i politikken, sier Hernes. Han minner om at Ryel er nestleder i Oslo Ap.

- Det er ikke merkelig at en Ap-statsråd har kontakt med nestleder i Oslo Ap. Den enste kontakten som kan anfektes er den Ryel tok med statsråden og samtalen etterpå med Kraby, sier Hernes. Dette satte Ramin-Osmundsen i en umulig situasjon.

Dagbladet skriver er at det er en økende misnøye i Oslo Ap mot at Anne Lise Ryel skal nomineres til Stortinget. Det skal ifølge Dagbladet særlig være misnøye med at Ryel har gitt seg selv heltestatus etter at Ramin-Osmundsen ble sparke som statsråd.

Bildet av Ramin-Osmundsen som skurken og Anne Lise Ryel som helten er misvisende. Ramin-Osmundsen må forhold seg til at Jens Stoltenberg mistet tillit til henne. Det er en statsministers privilegium å kunne ha ministere som han har full tillit til. Men det går an å undre seg over at det var samtalen med Ryel som var den utløsende årsak til mistilliten.

Det føres jo til stadighet samtaler som ikke er ment for offentligheten. Gerd-Liv Valla ble kritisert for at hun i sin bok «Prosessen» har referert fra uformelle samtaler med statsministeren. Enkelte utla det nærmest som en kardinalsynd. Ramin-Osmundsen har vel ment at samtaler hun har hatt med sin venninne var av privat karakter, så lenge det ikke var noe ulovlig eller betenkelig ved dem. Hennes motiv for ikke å fortelle om dem, kan også ha vært å holde Ryel utenfor. Hadde mediene også kunnet avsløre at Ryel hadde fungert som en mellommann (-kvinne), ville dette slått meget uheldig ut for Ryel. Da ville det blitt skrevet om hennes relasjoner både til den ene og andre, og hun ville blitt fremstilt form en løperjente for statsråd. Det er aldri en fordel for en som vil opp og fram i politikken å bli slått i hartkorn med en sterkt svekket statsråd.

Anne Lise Ryel ville sannsynligvis ikke løpe den risikoen. For hennes politiske ambisjoner, var det bedre at hun sa ifra, både til Manuela Ramin-Osmundsen og Ida Hjort Kraby. På denne måten kunne hun komme seg helskinnet igjennom - når mediene tok kontakt.

Det nettverket Ramin-Osmundsen var en del av, var tydeligvis ikke sterkt nok til å bære gjennom en politisk snøstorm.