Ansvaret for valgtap

Hvis det er slik at et elendig valgresultat nærmest automatisk bør føre til at en partileder trekker seg, var det Siv Jensen som i går burde varslet sin avgang, ikke Kristin Halvorsen. SV har gjort et nytt dårlig valg. For Frp er valget en katastrofe.

Når Siv Jensen fortsetter og Kristin Halvorsen gir seg, har det personlige og strategisk årsaker. Siv Jensen har vunnet to valg. I går gikk hun i bakken. Det er merkelig at både hun og andre i partiledelsen later som om de bare er litt misfornøyde. «Dette er det tredje beste kommunevalget i partiets historie» lød som et hakk i plata i går. Den slags kommentarer fungerer ikke til innvortes bruk en gang. Det demonstrerer at Frp ikke er i stand til å kommunisere i samsvar med den virkeligheten de befinner seg i. Siv Jensen burde ha innrømmet nederlaget, tatt selvkritikk, sagt at hun skal skjerpe seg, at de skal brette opp skjorteermene og jobbe fra i dag for å komme sterkt tilbake i 2013. Istedenfor skylder hun på mediene og trekker fram hva Dagbladet har skrevet på lederplass. Store deler av pressen har alltid vært i mot Frp. Det er eldgammelt nytt.

Både Birkedal-saken, 22. juli, Frps politikk og sprik blant de tillitsvalgte er årsak til det elendige valgresultatet. Men det er ingen som står klar til å overta etter Siv Jensen. Hvis partiet ikke gjør det bedre i 2013, bør hun stille sin plass til disposisjon, med mindre hun får plass i en ny regjering ledet av Erna Solberg. Å oppnå regjeringsmakt er det overordnede mål for Siv Jensen og ledelsen i Frp. Det er langt viktigere enn om oppslutningen blir noen prosenter lavere. En strategisk nyorientering blir det neppe snakk om. Hvis Siv Jensen har kraft og motivasjon nok, kan hun lede videre. Når partiet med Carl I. Hagen i front i Oslo gjorde det særdeles dårlig, er den fløyen i partiet som vil ha mer populisme og mindre ansvarlighet, svekket. Siv Jensen har ingen som truer henne. Utfordringen for de tillitsvalgte blir å samle seg om Jensen som leder, slik Høyre i sin tid måtte samle seg om Erna Solberg.

Erna som problem

Et halvt år før forrige stortingsvalg var det flere i Høyre som snakket om Erna Solberg som et problem. To og et halvt år etter er hun valgets overlegne vinner. Det er et lignende under Siv Jensen håper på. I likhet med Erna Solberg avviser hun en reell debatt om sin egen stilling i partiet.

Kristin Halvorsen kunne valgt å fortsette. Hun hadde fått partiet med seg i å ta enda et tak i den rødgrønne regjeringen. Hun kunne ikke unngått en diskusjon om partiet skulle gå ut av regjeringen på en passende sak. Hun ville vært den beste til å styre en slik prosess. Og det kan være hun blir den som må gjøre denne jobben.

Det rødgrønne samarbeidet har vært Halvorsens store prosjekt. Det går så dårlig at det mest sannsynlige er at SV havner utenfor stupet, under sperregrensen, i 2013. Det er absolutt ikke noe som tyder på at SV vil makte å reise seg igjen i løpet av to år. Det blir strammere budsjetter og store konfliktsaker i kø. Ola Borten Moe har gjort det klart at det ikke er snakk om å vike for SV i energipolitikken.

Stein Ørnhøi som var en av arkitektene bak det rødgrønne samarbeidet, sier til Klassekampen i dag at SV har valget mellom å bygge opp en ny venstreside eller melde seg kollektivt inn i Ap.

– Å sitte i regjering må aldri bli et mål i seg selv. Noe så avmektig som SV i regjering, er det sjelden du opplever, sier Ørnhøi.

Orker ikke tanken

Halvorssen orker ikke tanken på at hun er den som må ta ansvaret for at partiet ender under sperregrensen. Hun har stått lenge nok på broen. Nå er det andre som må fronte den strategien som blir valgt.

Det er misvisende å si at Halvorsen trekker seg på bunnen og tar ansvar for nederlaget. Til det har hun vært en for dyktig og vellykket leder for SV. Det er en prestasjon å kunne omforme protestpartiet SV til et parti som har klort seg fast i regjering i seks år.

– De er ikke enkelt å sitte i regjering med vår største konkurrent, sier Halvorsen med henvisning til Ap. Det skal være visst. Ap er i ferd med å sluke SV. Det spørs om det er plass til et lite parti på venstre fløy som vil søke regjeringsmakt. Det er jammen ikke sikkert det er liv laga å blåse liv i det gamle protestpartiet SV igjen heller.

En del vil hevde at et parti alltid må søke makt og at løsningen aldri er å trekke seg ut av en regjering. For partier som KrF og Sp kan dette være riktig. De er interessepartier med tydelige kjernesaker. Bøndene og distriktene vil for eksempel alltids komme mest ut av det med Sp i regjering. For SV er det ikke nødvendigvis slik. Deres egenart er å representere et alternativ til Ap når det gjelder olje og utenrikspolitikk. De taper gang på gang. De seierne de vinner blir utydelige for velgerne. I skolepolitikken har SV tilpasset seg. Og det er grenser for hvor lenge de kan leve på at å ta æren for full barnehagedekning.