Ansatte mot sjefen

Det går rette veien med Handelshøyskolen BI. De legger ned avdelinger, omstiller, spisser profilen og gjør seg klare til å møte skjerpede krav i konkurransen om studenter og den kompetanseoppbygging næringslivet trenger. Rektor Tom Colbjørnsen kjører på. Styret er fornøyd, men nå har en stor gruppe av de faglig ansatte ved skolen fått rektoren i halsen. Den ledelsen han bedriver holder ikke faglige mål, han følger ikke arbeidsmiljølovens krav til forsvarlige prosesser, er aggressiv når han blir møtt med motargumenter og det har oppstått «spenninger som er uholdbar for en akademisk institusjon der ledelse er en sentralt fag», skriver Forskerforbundet i et brev til styret. Det har vært et spent forhold i lang tid. Nå vil de ha Colbjørnsen båret ut av rektorkontoret.

Styret skal behandle saken 25. februar. Lite tyder på at Colbjørnsen får sparken. Mens de ansatte opplever Colbjørnsen som utålmodig, egenrådig og autoritær, ser et flertall i styret på ham som beslutningssterk og resultatorientert.

Det er også mange ansatte ved BI som ikke har noe å si på måten Colbjørnsen leder på. De peker på at grunnen til misnøyen er at Colbjørnsen og styret har fattet vedtak en stor del av de ansatte er uenig i. Det dreier seg blant annet om nedleggelse av lokalavdelinger og redusert bredde i studietilbudet.

Ved Handelshøyskolen i Bergen er det ikke rektor Jan. I Haaland skytset rettes mot. Her er det ikke den administrative ledelse ansatte hevder skaper «fryktkultur, bondefanger og trakasserer». Konflikten går tilbake til 2011 da det ble satt i gang en større omorganisering. Flere enheter ble slått sammen og ansatte fikk nye arbeidsoppgaver. Det var administrerende direktør Ola Hope og HR-sjef Christina Brünner som sto i spissen for endringsprosessen. De ansatte mener Hope og Brünner har en lederstil preget av manglende informasjon, åpenhet og medbestemmelse. De skaper frykt og uro framfor tillit og trivsel.

Rektor Jan I. Haaland sier til Dagens Næringsliv at han har full tillit til Hope og tror det er mulig å finne løsninger på den konflikten som har oppstått.

Flesland i motvind

I Forbrukerrådet går Randi Fleslands åremålsstilling som direktør ut i november. Da fagforeningene ble de invitert med i prosessen, slo de like godt til med en spørreundersøkelse som de lekket til VG. Her kunne vil lese at 64 prosent av de ansatte mente tiden var inne for Flesland til å pakke seg ut av direktørkontoret. Seinere ble det klart at det riktignok ikke var mer enn rundt 30 prosent av alle ansatte.

Kritikken mot Flesland går på at hun ikke lytter til de ansatte, men kjører sin egen vilje igjennom uansett. Hun har imidlertid sørget for forankring i styret for de grep som er tatt. Styreleder Inge Takle Mæstad mener Flesland har bidratt til «fantastiske resultater». Derfor har ansettelsesutvalget oppfordret Flesland til å søke stillingen på nytt når den blir lyst ut.

Både Tom Colbjørnsen, Randi Flesland og Ole Hope tåler en støyt. De er gode på effektivitet, omstilling og resultater. Svakheten ser ut til å være at de ikke makter å motivere hele gruppen av ansatte. Frustrasjon samler seg opp, og det kan hindre effektivitet og nødvendig omstilling. Det er blytungt å lede mot, ikke med de ansatte.

I teorien skal ansatte og ledelse samarbeide om å gjennomføre endringer. I praksis er det ofte slik at man ikke får med seg alle ansatte hele veien. Ledelsen må da velge å stoppe opp eller å bruke til styringsrett til å tvinge igjennom endringer grupper av ansatte er i mot. Det finnes ikke et svar med to streker under i slike situasjoner. I noen tilfeller velger ledelsen å bruke makt, tvinge sin vilje igjennom. Da må en være forberedt på kritikk av en lederstil. De ansatte opplever at lederen ikke lytter nok, ikke tar hensyn til deres anliggende, men kjører på med det en selv vil. Det blir uro ved omstillinger. De er ansatte som har grunn til å frykte at de kommer dårligere ut av det i forbindelse med endringsprosesser.

Ledere må kunne leve med å få til tider tøff kritikk fra ansatte. Når slike situasjoner oppstår, ser vi stadig at styre og daglig leder står sammen. Store deler av de ansatte motsatte seg i tydelige ordelag at Karin Hellandsjø fikk fornyet sitt åremål ved Henie Onstads kunstsenter for noen år siden. Styret mente Hellandsjø gjorde en god jobb og ville ha henne som sjef fortsatt. Hun sto i vinden. I Avinor sto Randi Flesland i motvind fra innbitte flygeledere i flere år. Påtroppende kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen, fikk mistillit fra journalistene i Dagbladet da den første store kuttrunden tok til i 2005. Det ble for tøft i lengden. I 2006 trakk han seg. Men å ha fått mistillit fra høyrøstede omstillingsmotvillige journalister, var ikke noen som heftet ved ham.

Det avgjørende for Randi Flesland, Tom Colbjørnsen og Ole Hope er at de er tent på jobben og har nok guts til å stå i den motstanden de opplever. Hvis de vil stå i kampen, må de ta initiativ til å forbedre samarbeidet med de ansatte. En sjef kan ikke la være å bry seg med at store grupper ansatte er misfornøyde.

Misnøyens hengemyr

Det kan være Flesland, Colbjørnsen og Hope ikke er blant landets beste når det gjelder å skape internt samhold, motivasjon og trivsel. De har tydeligvis sterke sider som deres overordnede vektlegger.

Hvis ansatte ikke kommer seg ut av misnøyens hengemyr, bør de vurdere å gjøre noe annet. Det er slett ikke sikkert det er lederen som er problemet. Det er nok av eksempler på at flinke fagfolk ødelegger samarbeidsklima fordi de har bestemt seg for å gå til krig mot sjefen. Det er nok av primadonnaer blant flinke fagfolk, som forlanger spesialbehandling og slår seg vrang på egne og fagets vegne når de ikke når fram.

Det er viktig at de ansattes syn når fram til styret. Like viktig er det at de ansatte aksepterer at det er styret, ikke et allmannamøte som skal bestemme hvem som skal ansettes eller avsettes. Det er ikke enkelt å bli kvitt en sjef uten å vifte med store fallskjermer. Det er enda verre å bli kvitt ansatte, sukker en del sjefer oppgitt. Kunsten både for sjefer og ansatte er å ikke passere den grensen som gjør at det stort sett bare er tapere som blir liggende igjen på slagmarken.