Anonymitet og ytringsfrihet

Samfunnet må ha lovregler som sikrer at retten til å opptre anonymt når personvern krenkes, hatefull propaganda spres eller det publiseres annet innhold som rammes av straffeloven. Dette er bakgrunnen for at undertegnede og avdelingsdirektør i Kripos, Rune Fløisbonn, formulerte en dissens i innstillingen fra Medieansvarsutvalget hvor vi begge var medlemmer.( NOU 2011:12) Flertallet i utvalget mente det ikke ville være mulig å regulere nettet slik vi går inn for.

Retten til å ytre seg anonymt er begrunnet i ytringsfriheten. Denne retten må imidlertid avveies i forhold til personvernet og straffelovens forbud mot å spre hatefull propaganda. De siste årene har det vært nettet som trussel mot personvernet som har vært mest fremme i debatten. Personvernkommisjonen pekte på at ”det er viktig for personvern i mediene at den omtalte til enhver tid har et ansvarssubjekt som kan kontaktes for å få løst personvernkrenkelser i minnelighet eller som kan gjøres strafferettslig eller sivilrettslig ansvarlig”. Nå kommer debatten om begrensninger i retten til anonymitet for å begrense ”destruktive smittkilder”.

Debatten om retten til anonymitet skjøt fart da Anders Behring Breivik viste til bloggeren ”Fjordman” som inspirasjonskilde og ideologisk hærfører. Det spesielle med Fjordman er at ingen vet hvem han er. Han er fremst i rekken av en hærskare anonyme bloggere som spyr ut meninger på nettet uten å måtte stå til rette for det de skriver.

Trykte medier

I de trykte medier er dette regulert med straffelovens paragraf 429 som pålegger straff dersom det ikke fremgår hvem som er redaktør eller ansvarlig. Dagens praksis er at redigerte medier på nettet opplyser om hvem som er redaktør og hvordan en kan komme i kontakt med den eller de ansvarlige.
På nettet er det fritt fram for å opptre anonymt, både i kommentarfeltet til en rekke nettsteder og man kan drive en egen blogg uten at noen vet hvem en er. Når man opptrer som anonym på et nettsted som har en redaktør, opptrer man imidlertid under dekke av redaktørens ansvar.
Man kan mene hva man vil om det som skrives i kommentarfeltene på nettet, men det går ikke an at lovgiverne skal sette grenser for redaktørers ansvar. Politikere og andre må gjerne fyre løs og ber redaktører skjerpe seg. Men det er redaktøren som må ha ansvar for å trekke grensen for ytringsfriheten.
Forsker ved Sintef, Petter Bae Brandtzæg, går langt over streken når han i Klassekampen lørdag tar til orde for å forby anonyme innlegg. Slik kan myndigheter i andre land tenke, ikke i demokratiske Norge.

Demokratisk rettighet

Anonyme ytringer er en demokratisk rettighet. Mediene har alltid innehold anonyme ytringer. Det er en del av demokratiet. Selvsagt er det en fordel om mennesker står fram med det de mener. Noen ønsker ikke det.

De synes belastningen med å stå framme med det de mener er for stor. Andre ønsker anonymitet for å bli lest og regnet med ut fra hva de skriver, ikke ut fra hvor kjent de er eller hvilken stilling de har.

Anonymitet er i en form for kildevern som redaktør/journalister kan gi. Kildevernet er absolutt for redaktører/medier. Kildevern er nødvendig for at varslere kan stå fram. Medieansvarsutvalget mener kildevern ikke skal være forbehold redaktørstyrte medier. Også en blogger bør kunne påberope seg kildevern.

Det er ikke den anonyme nettdebatten i medier som styres av en redaktør, men anonymitet i blogger og på nettsteder der ingen vil ha det redaksjonelle ansvaret som er problemet.

Hvis det ikke finnes en redaktør, er det foretaket som eier eller driver nettstedet som må holdes ansvarlig. Å finne fram til hvem som er den ansvarlige for et foretak, kan være komplisert, noen ganger umulig. For å ivareta personvernet og andre samfunnsinteresse, bør det derfor stilles krav om at det på blogger og andre ikke-redigerte medier skal fremgå hvem en skal kontakte dersom personvernkrenkelser skjer eller innholdet er i grenselandet for hva som er lovlig, tilsvarende som etter straffelovens § 429.

Poenget er at publikum skal vite hvem en skal kontakte dersom en vil komme i kontakt med de ansvarlige. Ingen skal kunne opptre anonymt i offentligheten med mindre en er gitt vern av en annen som påtar seg det redaksjonelle ansvar og som det lett kan oppnås kontakt med.

Personverntilsynet

Hvis publikum ikke kan få oppgitt hvem som er ansvarlig, må Datatilsynet (Utvalget foreslår at navnet endres til ”Personverntilsynet”) kunne pålegge det. I siste instans kan saken havne i retten.

En nettvert/firma som leverer boggløsningen kan påta seg å formidle kontaktopplysninger, dersom ”bloggeren” selv ikke vil identifisere seg på bloggens forside. En forplikter seg da umiddelbart til å gi kontaktopplysninger til de som ønsker å komme i kontakt med dem eller den som ha ansvaret for innholdet.

Vi foreslår derfor at følgende tas inn i straffeloven:

Et nettsted plikter å oppgi på lett synlig plass navn og kontaktadresse for den som er ansvarlig for nettstedets innhold eller informasjon om hvordan man kan komme i kontakt med de/den ansvarlige. Brudd på denne bestemmelsen medfører bot.

Det er selvsagt et problem at norsk lov ikke uten videre vil gjelde for publisering i utlandet. Det avgjørende er at våre politikere tar fatt i problemet, viser vei og jobber internasjonalt for å få regelverk som kan avgrenser en uinnskrenket rett til å opptre anonymt på nettet.

Debatten om anonymitet har startet i andre land også. I Danmark må den som vil klage over noe som står på nettet, anlegge en sivil rettssak. Det vil sosialdemokraftene gjøre noe med. Det skal ikke som i dag være fritt fram på nettet.

«Der skal være bedre muligheder for at klage. Det vanskelige består i at anlægge en civil retssag. Så giver de fleste fortabt, inden de går i gang. Det er for omkostningsfuldt. Man må se, om man kan finde et lettere mekanisme», sier politisk ordfører Henrik Sass Larsen til Politiken. Han får støtte på av lektor i mediejus ved CBS, Søren Sandfeld Jakobsen som peker på at vi ikke kan tillate at folk kan krenke og true på nettet under dekke av anonymitet.

De ser gjerne at avisene i større grad fjerner kommentarer på nettet, men det vil være et inngrep mot ytringsfriheten å forby anonyme kommentarer.