Akseptert surrogati

Helseminister Jonas Gahr Støre tror på dialog og bevisstgjøring også når det gjelder surrogati. Han mener det i norsk lov skal slås fast at surrogati ikke er tillatt, men det skal ikke straffes. Folk bryr seg ikke særlig med hva regjeringen mener. Hvorfor skulle de det? Saken er at regjeringen ikke bryr seg med at folk i praksis gjør det stikk motsatte av det regjeringen sier. Regjeringen ansatte Øystein Mæland som politidirektør, enda han to ganger har handlet i strid med norsk lov og skaffet seg barn fra en surrogatmor i USA. Når man ikke bryr seg med at den øverste i politiet bryter loven, forstår alle at dette er en lovbestemmelse som er stein død. Det er nettopp det Jonas Gahr Støre vil presisere ved å gjøre det klart at det ikke er snakk om å straffe noen som bryter denne loven. Dette er en «synselov» som står der fordi regjeringen synes det passer seg. Ikke noe mer.

Big business

I India er surrogati big business. De selger 250.000 surrogatbarn hvert år. Prislappen kan komme opp i 800.000 kroner. Kvinnen som gjør jobben, får sjelden mer enn 10.000 kroner. Så for noen i systemet er dette utvilsomt en lukrativ forretning. Kvinnene som deltar, gjør det frivillig, men det minner likevel om en avart av slavehandel.

Så langt i år er det kommet 27 surrogatbarn til Norge. Politikerne liker det visst ikke, men de vil ikke gjøre noe med det. Når man først akseptere surrogati i praksis, hvorfor skal det da være forbudt? Hvorfor skal man da måtte reise til India eller USA for å kjøpe det en vil ha?

Venstre har tatt det poenget. De vil tillate surrogati i Norge, men nekte kvinner å ta betalt for tjenestene. «Altruistisk surrogati», kalles det. Tenker de seg surrogati som en slags vennetjeneste eller tror det det er en rekke kvinner i Norge som synes det er helt topp å gå gravid for andre? Hva er problemet med at en får betalt for å få utført en slik tjeneste? Er de redd for at det er fattige innvandrerkvinner som stiller opp og ingen kvinner fra Oslo Vest?

I praksis er surrogati lovlig i Norge.I dag er regjeringens politikk å henvise de som ønsker et surrogatbarn til fattige kvinner i India, eller USA hvis man har råd til å betale noe mer. 

Enten bør politikerne tillate surrogati i Norge eller holde fast på lovforbudet og straffe de som kjøper seg barn på denne måten. Barna må selvsagt bli tatt hånd om og behandlet på lik linje med andre barn. Men foreldrene bør straffes med en klekkelig bot. Da taler samfunnet tydelig om hva en mener.

Prinsesse Mette-Marit er blitt en aktør i surrogati -debatten fordi hun reiste til India for å passe på to surrogatbarn en ukes tid før foreldrene fikk visum og kunne hente dem. Det går selvsagt an å hevde at hun med dette bidrar til å legitimere surrogati. For henne handler det tydeligvis om å vise omsorg og ta ansvar. Hun vil ikke gå inn i diskusjonen om surrogati skal tillates eller ikke. Vi har fått et nytt eksempel på at kronprinsessen handler ut fra hva hun føler er rett og ikke lar seg styre at hvordan folk oppfatter det hun gjør. Det ser ut til at vi må vende oss til et kongehus som ikke alltid opptrer på en måte som alle kan slutte opp om.

Ideoloigisk kraft

Det er neppe ideologisk kraft i det norske samfunnet til å stå i mot kravet om at alle som vil, har rett til å skaffe seg et barn på den måten en selv ønsker. Tidligere fungerte ekteskapet som et vern mot de utviklingstrekk vi nå ser. Men etter at vi fikk den nye ekteskapsloven i 2008, har homofile like rettigheter som heterofile. Lesbiske par har rett til assistert befruktning. To menn må også ha rett til å skaffe seg «egne barn». Enslige også. Det avgjørende er at man har omsorgsevne. I dag er myndighetene nøye med å sjekke om et par er egnet til å få adoptere et barn. Når det gjelder å skaffe seg egne barn, via surrogati, assistert befruktning eller kjøp av egg eller sædceller, er det opp til den enkelte.

Vi får bare håpe det går bra med alle barna som bestilles. Noen kjenner en viss uro over at vi i iveren etter å tildele alle retten til å skaffe seg barn slik en selv ønsker det, i praksis har opphevd biologiens lover. Hvem ens far er, kan barn til alle tider ha vært i tvil om eller ikke kjent til. I dag er det ikke lenger slik at den som har født en, nødvendigvis er ens mor. Dette har konsekvenser for utvikling av identitet. Biologien kan ikke bare knipses bort. Ønsket om å kjenne vårt biologiske opphav ligger dypt i oss. Men det går selvsagt an å leve uten denne kunnskapen.Ideelt er det ikke. Hvilke konsekvenser det vil ha, vet vi lite om.