Adrenalinkontrolert ledelse

I Dagbladets Magasinet fortalte kontreadmiral Atle Karlsvik hvor krevende er å være i Kapitol og før en vet ordet av det befinne seg ved den Tarpeiiske klippe. Karlsvik er en robust kar, men å oppleve at han mister tillit hos sine overordnede, beskyldes for økonomisk utroskap og bli permittert fra sin stilling, virket så sterkt at man i perioder kommer i tvil om man orker å leve videre. Medienes dekning gjør det enda verre. Etter sjokk kommer gjerne en benektingsfase. Det melder seg gjerne om man er skyldig eller ikke. Det tar tid å ta en sannhet innover seg, sannheten slik den fremstår objektivt sett, ikke slik den fremstår for som har gjort seg skyldig i en gal handling. Mange som handler galt innser ikke hav de har gjort. De beskytter seg selv ved hjelp av et selvbedrag. Etter sjokk og benekting siger enkelte inn i depresjonen. De trekker seg tilbake, orker ikke kjempe, synes alt ser håpløst ut. Det kan ende med selvmord dersom man ikke får hjelp til å se virkeligheten med andre briller enn det man føler der og da. Dette ble Tore Tønnes skjebne. Han valgte tausheten. Han maktet ikke å rykke ut til forsvar for sin egen ære. Men før man ender i depresjonen, går noen inn i en relativt aggressiv fase. Ens kampinstinkt vekkes. Nå skal det kjempes. Det gjelder liv eller død.Karlsvik sier i intervjuet med Magasinet at han kan tidfeste når denne fasen inntraff. Det var klokken seks, et par dager etter. Da hadde han produsert så mye adrenalin at han var klar til å kaste seg ut i kampen for å overleve. Så lot han det være. Han forsto at han ikke kunne vinne kampen for å renvaske seg med å angripe andre. Det ville igjen vekket motkrefter. Hadde han sunget ut om måten han hadde blitt behandlet på, hvor urimelige beskyldningene var og om hva slags motiver enkelte hadde, ville han nok fått sympati. Men det ville ikke vært nok. Gerd-Liv Valla ble et offer for sin egen adrenalinproduksjon. At hennes først kommentar var benekting (vi har ingen konflikt, jeg har ikke gjort noe galt) er på sett og vis forståelig. VGs oppslag om mobbing av Yssen fordi hun var gravid var et sjokk og et karakterdrap. Ved å benekte konflikten med Yssen, viste Gerd Liv Valla sin svakhet som leder. Den mest alvorlige feilen gjorde hun da hun gikk til angrep på Yssen dagen. Da var krigeren Valla i gang. Yssen skulle nedkjempes.Valla hadde en klar motstander. Det hadde ikke Atle Karlsvik. Det er neppe forklaringen på at de valgte forskjellig strategi. Den ligger nok mer i ulik personlighet. Det hører med til personalpolitikken ABC at man aldri skal angripe en underordnet offentlig. Det vet også Valla. Men en regel har ingen unntak, må hun ha tenkt. Angrepet mot henne var for grovt og urimelig. Når adrenalintrykket er sterkt og det koker inni en, er det lett å fatte ukloke beslutninger. Det er da man skal lytte på rådet om å sove på det. Det er da man skal omgi seg med rådgivere som kan sørge for at klokskapen ikke må vike plassen for lysten til å slå tilbake. Da Se og Hør trykket en reportasje om at kjæresten levde glade dager i Syden, ble Kjell Inge Røkke så sint at han ringte reporteren Håvard Melnæs med beskjed om at ville drepe han. Slik kan Røkke snakke når adrenalinproduksjonen fører til at sinne tar vettets plass. Da Melnæs samme dag oppsøkte Røkkes forværelse, og ba Røkke få beskjed om at den han ville ta livet av hadde meldt seg, fikk de skværet opp.Det er sjelden ledere blir utsatt for den typen sjokk som Karlsvik og Valla opplevde. Men ledere må være forberedt på å bli møtt med påstander de finner helt horrible. Å ble beskyldt for løgn, bedrag, overgrep, trakassering eller hav det skulle være, er meget krevende. Da gjelder det på vise adrenalinkontrollert ledelse. De er lov å vise at man reagerer sterkt, men man beveger seg på tynn is om man lar behovet for selvforsvar slå ut i angrep. Det øker alltid spenningsnivået. Angrep er ikke det beste forsvar når vi snakker om konflikter i arbeidsmiljøet. Tidligere utenriksminister Henry Kissinger sa en gang at han forsøkte å ikke ta viktige beslutninger da han var i følelsesmessig affekt. Det er en god leveregel.