40 år med nei

I dag er det 40 år siden et knapt flertall av velgerne sa nei til EU. Hadde det vært en avstemning om medlemskap i dag, ville rundt tre av fire stemt nei. Det skyldes uroen og usikkerheten knyttet til euroen. I verste fall vil denne krisen sprenge EU i stykker. I beste fall vil EU også løse denne krisen slik de har løst alvorlige kriser tidligere. De mest optimistiske mener EU nå er godt på vei til å komme seg helskinnet gjennom eurokrisen.

Kommentator i Dagens Næringsliv (DN), Kjetil Wiedswang, er blant optimistene. Han gir i dag ut boken «Europaveien- EU, krisen og vi andre». Han skriver i DN i dag at det er sannsynlig at Norge sender sin femte EU-søknad i løpet av noen år og at en folkeavstemning vil ende med et ja-flertall. De er lov å være optimist.

De siste dagers nyhetsbilde gir ikke noe grunnlag for å tro det vil ende slik. I Storbritannia vokser EU-motstanden. I forrige uke kom det et innspill fra en gruppe utenrikspolitikere som ba om at EU rasket på med å få unionen på plass. En vil ha en skikkelig EU-regjering med statsminister og finansminister som kan legge rammene for skatter og den økonomiske politikken. Videre vil en oppheve vetorettene som de enkelte landene har. De enkelte lands nasjonalforsamlinger må innse at de får redusert handlingsrom og at det er de rammer som kommer fra Brussel, de må forholde seg til. Storbritannia er ute med alle piggene når den slags tanker blir lansert. Fram til nå tyder mye på at de vil melde seg ut av EU hvis det er slik det ender, men det kan selvsagt tenkes av stemningen snur hvis EU får kontroll over krisen og viser at systemet med mer makt til Brüssel fungerer.

Storbritannia ut

Melder Storbritannia seg ut, må samarbeidskortene i Europa legges på nytt. I en slik sammenheng gir det mening å diskutere en helt annen EØS-avtale. EØS-avtalen kan bli et hett tema i neste års valgkamp. Flere fagforbund i LO har sagt at de vil droppe dagens EØS-avtale. I følge Nationen kan Fagforbundet gå inn for å ta arbeidsliv ut av EØS-avtalen. Dette er spill for galleriet. EU kommer aldri til å godta at Norge ensidig trekker ut deler av EØS-avtalen fordi vi vil beskytte oss mot konkurranse.

En liten test på hvor stor handlefrihet vi har, kan vi få i høst knyttet til økningen i tollsatsene for en del matvarer. Reaksjonene fra diverse EU-hold er massivt negative. EU er i økonomisk krise. De vil ikke godta at utenforlandet Norge opptrer usolidarisk i en slik situasjon. Vi kan vente oss straffetiltak som rammer norsk eksport. Vi lurer oss selv hvis vi tror vi er frie til å ivareta våre egeninteresser ved å øke tollmurer. Den seieren Sp her har vunnet, kan bli belastende for Ap når det nærmer seg valget og konsekvensene blir tydelige.

I EU strever de nå særlig på tre områder. Det står verre til i Hellas enn de hadde regnet med. De ser ennå ingen positive virkninger av kuttpolitikken. Hellas synker bare sakte men sikkert lenger ned i gjeldsgjørma. EU har vært krystallklare på at kravene fra EU og IMF, det internasjonale pengefondet, må innfris for at nye lån skal utbetales. Hellas er ikke i mål. Det er nå kun et par uker før statskassen er tom. I går skar Frankrikes statsminister, Jean-Marc Ayrault, igjennom og sa at EU må innse at Hellas ikke klarer å kutte så mye så raskt som EU og IMF han krevd. Han vil gi Hellas mer tid. Det har nok sammenheng med at fransk finans vil måtte ta betydelig tap om Hellas kaster kortene og forlater euroen. Ayrault frykter det vil være første skritt på en oppløsning av euroen.

Spania har fått ok på krisehjelp til bankene sine. Nå er den spanske stat i en så elendig forfatning at det ikke ser ut til at de kan klare seg uten krisehjelp fra EU slik Hellas, Irland og Portugal har fått. Tidligere regnet en med at det ville være umulig for EU å stille opp med så mange milliarder som Spania trenger. Men etter at sjefen for den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, åpnet for at de kan kjøpe ubegrenset med obligasjoner, er det åpnet en vei ut av uføre. To hindre gjenstår. Den spanske regjeringen må selv søke om krisehjelp og godta de betingelsene EU setter. I følge Financial Times pågår det nå forhandlinger på bakrommet mellom Spania og EU for å få klargjort betingelsene for krisehjelp. Spania vil i det lengste forsøke å unngå å bli satt under administrasjon på lik linje med for eksempel Hellas.

Draghis vei

Det største hinderet er fortsatt Tyskland. Angela Merkel er blitt presset til å rusle inn på den veien som Mario Draghi har staket ut. Han forbereder nå etablering av et felles europeisk banktilsyn som skal sørge for at bankene opptrer ansvarlig og troverdig. Han er klar for redningsaksjoner når «systemet» er på plass. For Angela Merkel er det avgjørende at en union med et sterkere Brüssel er på plass før Draghi for alvor opptrer som finansiell redningsmann.

Mens Angela Merkel har valgt å ligge lavt, har sjefen for den tyske sentralbanken, Jens Weidmann, lagt seg høyt i kritikken av det Mario Draghi holder på med. Han advarer i tydelige ordelag og bidrar til en økende skepsis mot hele europrosjektet i Tyskland. Angela Merkel kan ikke sette munnkurv på Weidmann. Det er dessuten uklart hva hun selv mener når alt kommer til alt. Det er langt fra sikkert hun har så mye i mot at Weidman sier det han sier.

Angela Merkel har motvillig gått med på toget til Mario Draghi, men gjort det klart at hun kommer til å gå av eller trekke i nødbremsen dersom ikke forutsetningene kommer på plass. I bunn og grunn er det de tyske velgerne som avgjør.

Jens Weidmann er ikke politiker. Han er finansmann og nøyer seg med å advare tyskerne mot å påta seg andre lands gjeld. De tyske velgerne forstår hva han mener. Ennå har de stor tillit til at Angela Merkel vet hva hun gjør. Det kan ende med at tyskerne må velge mellom pest eller kolera. Ingen vet hva de vil lande på.