Støres signingsferd

Jonas Gahr Støre har lagt ut på sin signingsferd som ny helseminister. Den hvitkledde allmuen han møter synes det er storartet. Tenkt at han som vanligvis pleier omgang med verdens statsledere og de som virkelig betyr noe vil stige ned til den hellige alminnelighet, og innimellom elendighet, som preger norsk helsevesen. I går viste Støre, mannen som alle beundrer, at han også så kan begeistre. I alle fall klappet en lite horde av sykepleiere i Oslo glad og fornøyd over det de fikk høre. Er det noe Støre kan, så er det å snakke. Han fornekter seg ikke. Til og med et aldri så lite budskap om at han er for likestilling og likelønn, fikk han plass til. Hva det betyr, er noe annet. Det var tydeligvis godt for sykepleierne å høre det.

Deretter dro han av gårde til dialog med sykehus landet over. Over alt vil det nok bli gode samtaler. Ingen trenger å tvile på at Støre vil lytte. Han har lært seg å bli en profesjonell lytter gjennom mange års engasjement i kinkige konflikter, fastlåste forhandlinger og maktpolitiske markeringer verden over. Bjarne Haakon Hansen startet også opp med en lang og god lyttefase da han ble helseminister. Ut av den kom samhandlingsreformen.

Å oppleve at man blir lyttet til har en egenverdi. Men det skaper også forventninger. De som lytter, legger listen høyere. For den som blir lyttet til, forventer også å bli hørt i den forstand at det en sier blir tatt hensyn til.

Det som alltid er positivt, temmelig ufarlig og med få utilsiktede bivirkninger, er å skryte av folk for den jobben de gjør. Det kan Støre. Noe av oppgaven hans er å løfte fram alt det positive som skjer i norsk helsevesen. Vi er virkelig i verdensklasse. Problemet er at det ikke virker slik.

Støres første oppgave ser ut til å være å løfte stemningen i norsk helsevesen. Slik tenkte han da han begynte i Utenriksdepartementet også. Da samlet han hundrevis av ansatte og sa at han ville det skulle være så bra og spennende å jobbe i UD at folk skulle kunne synge på vei til jobb. Slik ble det selvsagt ikke, men det fungerte der og da.

Beste toppsjefer

Støre er en av landets beste toppsjefer. Det viser den rangeringen Ukeavisen Ledelse har foretatt av i alt 60 profilerte toppsjefer gjennom de siste åtte årene. Støre kan prate bedre enn de fleste, han er gløgg, har et kontaktnett av en annen verden, er handlingsorientert, modig og etisk bevisst. Hans svakhet er at han med all sin brillians ikke kommer nær nok mennesker og ikke får utløst alle de ressursene som bor i andre. Dette får han god trening i når han nå stiger ut av utenrikspolitikken og inn i helsepolitikken. Da vil Støre komme nærmere vanlige mennesker og livet slik det arter seg. Alt tyder på at Støre vil makte å stå fram som en representant for de som fyller hjelpe- og omsorgsrollen i vårt samfunn.

Men Støre kan ikke bare drive dialog, spre god stemning, drive PR for regjeringens sykehuspolitikk og snakke om helseforebygging. Her er det definitivt en god del som bør påkalle Støres handlingskapasitet.

Situasjonen ved Ahus har avdekket en uklarhet i ansvarsforhold som Støre ikke kan la passere. Denne saken handler ikke om pasientsikkerhet. Der er ikke Ahus dårligere enn andre. Det handler om styring og ansvar for det som skjer ved sykehusene. Styring og ledelse fungerer ikke som det skal. Systemet virker ikke godt nok.

Det er i alt 30 direktører og styremedlemmer mellom Støre og direktørene ved gigantsykehusene Ahus og Oslo Universitetssykehus. Det gir Støre begrenset styringsmulighet annet enn å pøse på med styringssignaler, mål og pålegg. Det er det mer enn nok av. Og hvis Støre starter dialoger inni dette systemet, blir det lett krøll.

Støre bør legge ned de regionale helseforetakene. De har vært et nyttig redskap for å til den omstilling som har skjedd ved sykehusene de siste årene. Nå representerer de et byråkratisk mellomledd som skaper uklarhet om eierskap og ansvar. Det er kun Ap som fortsatt går inn for denne styringsmodellen. Støre bør kunne nulle ut dette som et valgkamptema.

Direktorat eller?

Hvordan sykehusene skal styres, om det skal være et sentralt direktorat, et sentralt foretak eller om det faktiske styringsansvaret skal legges til departementet, egner seg utmerket for dialog med Høyre og de andre borgerlige partiene.

Med politikere i styrene for de enkelt sykehus, er det folkevalgte element sikret. Gigantsykehus som Ahus og Oslo Universitetssykehus bør kunne rapportere direkte til departementet. Det blir fort overlapping mellom et direktorat og departementet. Ved å droppe en direktoratsmodell kunne det skje at en ekspedisjonssjef ville fått ansvaret for sykehusene. Tenk om vi igjen kunne få høre ekspedisjonssjefer uttale seg om det de har bedre greie på enn noen andre. Slik var det før i tiden. Nå virker det som om de har fått munnkurv hele bunten. Og om så sier noe er det drøvtygget i informasjonsavavdelingen først og man har konkludert med at ingen i politisk ledelse skal fremføre budskapet.

Det offentlige er inne i en styringskrise. 22. juli avdekket det. Nå har Støre tatt plass i den sektoren hvor behovet for modig politisk styring er stort og alle aktørene vil ha klarhet i hvem som skal ha ansvar for hva. Jonas Gahr Støre har ballen. Grete Faremo har en tilsvarende ball i Justisdepartementet. Støre og Faremos viktigste jobb er å vise vei videre for hvordan statlige etater skal styres og ledes. Klarer de det, blir det diplom og kanskje ny styringstillit fra velgerne.