«Kronprinser» som helseminister

Ifølge Aftenposten snakkes det nå om endringer i regjeringskabalen koblet sammen med diskusjonen om arverekken etter statsminister Jens Stoltenberg. Bakgrunnen er at striden om lokalsykehusene er blitt en stor belastning for Ap særlig på Vestlandet. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen skal være sliten av å stå på denne uriasposten. Hun har bare vært helseminister i et og et halvt år. Det har blåst friskt rundt henne hele tiden. Få statsråder er blitt skjelt ut offentlig på folkemøter slik hun har blitt. Det tar på for en politiker stadig å bli skyteskive for lokalbefolkningen og deler av eget parti.

Minst like belastende er det at Liv Signe Navarsete og Anne-Grete Strøm-Erichsen utad er uenige om sykehuspolitikken. Når Strøm-Erichsen sier at det ikke er planer om å be Stortinget avgjøre hvilket tjenestetilbud lokalsykehusene skal gi, sier Navarsete det stikk motsatte.

Helseforetakene har for lengst gjort vedtak om hvordan de vil fordele tjenestetilbudet mellom de sykehusene de har ansvaret for. Strøm-Erichsen har bedt dem vente. De må gå flere runder på kammerset i den rødgrønne regjeringen. Saker stopper opp og Strøm-Erichsen mister autoritet. Hun kommer ikke på offensiven. Slikt blir en sliten av. Det kan ikke fortsette slik fram til valget i 2013.

Jens Stoltenberg har en gang tidligere satt en tungvekter, Bjarne Håkon Hansen, på jobben som helseminister. Han har tidligere vært omtalt som en mulig arvtaker etter Stoltenberg. Det var en strek i regningen at Bjarne Håkon Hanssen etter valget i fjor, hoppet av politikken og ville prøve lykken i konsulentbransjen.

Anne-Grete Strøm-Erichsen fikk jobben med å fortsette der Bjarne Håkon Hanssen slapp. Det var lettere sagt enn gjort. Hansens store samhandlingsreform er blitt betydelig annerledes enn det Hansen hadde tenkt seg. Hadde Hansen stått på post og kjempet for sin reform slik Tore Tønne gjorde da foretaksmodellen ble innført, kunne det blitt annerledes.

Tre mulige

Helga Pedersen, Jonas Gahr Støre og Trond Giske er for tiden de aktuelle til å overta etter Jens Stoltenberg. Hvis Anne-Grete Strøm Erichsen har fått nok, kan jo en av disse tre få prøve seg. Hvis de duger til helseminister, vil de styrke sine muligheter for å ta over partitronen. Slik snakkes det i Ap.

Ap vurderer «kronprinser» som helseminister

Jens Stoltenberg kan like godt tenke motsatt. Det må tas grep på helsesektoren. Den ministeren som får ansvaret for det, vil bli omstridt. Det er i det hele tatt ikke enkelt å lykkes som helseminister.

Å bytte ut Anne-Grete Strøm-Erichsen nå, vil dessuten være en innrømmelse av at en ikke har lyktes på denne sektoren.

Jonas Gahr Støre er en glimrende utenriksminister. Han har opparbeidet seg respekt internasjonalt og regnes som en blant verdens ledende politikere. Norge vil få mindre innflytelse internasjonalt om Støre forflyttes. La Støre holde seg til utenrikspolitikken og ikke fortape seg i fødetilbudet i Indre Sogn og tilsvarende kinkige saker. Støre har da mer enn nok erfaring som leder og politiker om det er ham Ap vil ha som ny leder etter Stoltenberg.

Giske klarer det

Trond Giske passer utmerket til helseminister. Få forstår seg bedre på det politiske maktspillet som faggrupper og lokalpolitikere driver. Giske våger å styre og han har en egen evne til å lande støtt nok uansett hva slags dristige hopp han forsøker seg på. Men vel et år som handels- og næringsminister er for kort tid. Giske bør få utrette mer på denne sektoren.

Helga Pedersen er i Stortinget. Hun har ikke den samme statsrådstyngden som Støre og Giske, men har erfaring nok til å prøve seg som helseminister. Det har Martin Kolberg også. Hans fordel er at han kjenner partiet bedre enn noen. Skal en lykkes som helseminister, må en klare å få lokalpolitikere til å akseptere endringer i sykehustilbudet uten å gå helt i baklås.

Tiden fram til påske må Jens Stoltenberg bruke til å rydde opp i alle konfliktsakene som preger de rødgrønne. Først og fremst gjelder det oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen. De må også løse striden rundt lokalsykehusene. Hvis den rødgrønne regjeringen lever til påske, er sannsynligvis tiden inne for å gjøre endringer. Det kan muligens gi de rødgrønne et løft fram mot valget i september.

Det er den politikken som føres en vinner eller taper på. Hvem som er statsråd betyr mindre, i alle fall på de områdene der de rødgrønne strides internt.