Varemerker og valg

Mye kan sies om Churchill, og mye har vært sagt, men han hadde i alle fall en sjeldent stø karakter gjennom hele sitt politiske virke - en karakter som Special Cuvée lente seg mot, og som ga champagnen troverdighet. Statsmannens personlige brand som politiker var så sterkt at en champagneprodusent kunne skape verdi.

Til sammenligning kan jeg umulig tenke meg at Erna Solberg skulle kunne lykkes i å låne ut sitt navn for å skape en merverdi for et merke. Grunnen til dette er, i mine øyne, at hun totalt mangler den avgjørende helhetligheten som nettopp kjennetegnet Churchill.

Troverdighet selger

Helhetlighet gir trygghet, trygghet skaper troverdighet, og troverdighet selger. Og for å fortsette i dette språket, så oppfatter jeg Erna Solbergs politiske linje som lite selgende. Erna Solberg har i mine øyne vært for lite konsistent over tid når det gjelder fremferd, form og innhold. For mange skift på ett eller flere områder vil medvirke til dårligere salg, det vil her si lavere velgeroppslutning. En vaklende merkevare som ikke har en helt klar rød tråd blir aldri en ekte merkevare, og det er ikke tilfeldig at Coca-Cola har beholdt både det hvite og røde.

Forandring

Erna Solberg har gradvis blitt mer angripende, mer friskaktig og mer moderne på en unaturlig og krampaktig måte. Hun synes mer og mer å forfølge en amerikansk valgtradisjon, og har tatt sin posisjon i det strategiske konkurransebildet.

Erna Solberg tillater seg for eksempel å omtale Siv Jensens egnethet som partileder. Til sammenlikning er ikke Coca-Colas misjon å si noe stygt om Pepsi. Coca-Cola ønsker selvfølgelig ikke å henlede forbrukenes oppmerksomhet på konkurrenten, men vil utelukkende konsentrere all energi på sitt eget budskap. Hvorfor skulle Coca-Cola gi Pepsi unødvendig oppmerksomhet?

Negativ omtale

Den tanken som presser seg på hos meg, er at dersom man uttaler seg negativt om konkurrenten, så kan man ikke selv ha et stort og meningsfylt program å formidle. På godt norsk skyter man da seg selv i foten. Siv Jensen var naturligvis så klok at hun ikke forsøkte å ta igjen med samme mynt, og på den måten ikledte hun seg en mer opphøyet drakt. Velgere vil heller stemmer på opphøyede politikere enn på dem som er forsmådde og angripende.

Det er politisk selvmord og umusikalsk når Erna Solberg ikke synes å ha sine politiske konkurrenters posisjon helt klart for seg. Siv Jensen er nemlig, i motsetning til Erna Solberg, svært konsistent. Man kan hate Siv Jensen, men hun er konsistent. Kristin Halvorsen, på sin side, har helt naturlig vokst inn i en utsatt ministerposisjon, og hun har klokelig studert Gro Harlem Brundtlands «kjerringa i gata»-strategi. Kristin ­Halvorsen har valgt å være seg selv, og det er en fortreffelig posisjon. På toppen i konkurransebildet troner utenriksministeren og statsministeren, hvor spesielt den sistnevnte demonstrerer at han har gått i en forrykende politisk skole i huset Stoltenberg. Hans storhet blir ytterligere understreket av at han har lyktes i å tiltrekke og holde på det kanskje største politiske talent i Norge, nemlig Jonas Gahr Støre. Det krever mot, spesielt av Jens Stoltenberg.

Alle Erna Solbergs konkurrenter har altså blitt større og vokst seg sterke i ansvarsfulle posisjoner, og for Erna Solberg vil det bli usedvanlig trangt i døren.

Sann identitet

I mitt yrke som hodejeger ser jeg ofte at bedrifter ikke velger de kandidatene som er best på papiret, men de kandidatene som gjennom en moden tilnærming kan videreformidle en helhet som gir mening. De kandidatene som blir valgt, er de som uttrykker sin sanne identitet eller kjerne, noe som gjør kommunikasjonsstøyen mindre mellom en klient og en kandidat. Den samme dynamikken gjør seg gjeldende i relasjonen mellom politiker og velgere. Har man en usikker følelse, lar man være, og Erna Solberg har aktivt arbeidet for å skape den usikkerheten.

Hvis Erna Solberg har en medierådgiver ved sin side, så bør hun øyeblikkelig si opp kontrakten - for den personen må enten være inngrodd sosialdemokrat eller medlem av Fremskrittspartiet.