Riktig finansiering av professorat

Faktum er at vedkommende forskningssjef hadde dette professoratet i flere år før han begynte i industrien, og professoratet er på ingen måte knyttet til hans arbeidsområde i industrien.

Det som er prinsipielt viktigere, er at dette er en ganske vanlig ordning i vårt akademiske miljø. Flere aktører innen finans, industri, interesseorganisasjoner og andre samfunnsnyttige institusjoner støtter helt eller delvis slike forsknings- og undervisningsstillinger. Ved siden av de medisinske fakulteter er det enda mer utbredt innenfor de økonomiske og teknisk-naturvitenskaplige områdene. At det i dette tilfellet er et legemiddelfirma som er ekstern finansieringskilde, bør ikke være noen forskjell. Snarere bør det ansees positivt fra samfunnets side at et firma ansetter personer med akademisk kompetanse og forståelse.

Industrien gjør dette både for å kunne tiltrekke seg personer med høy kompetanse, og for å bidra til å styrke nødvendige deler av den akademiske forskning og undervisning. Dette er en ønsket og villet politikk, med avtaler inngått med de gjeldende universitet eller høyskole i full åpenhet.

Jeg siterer fra nye offentlige dokumenter som bekrefter dette:

St.meld. nr. 7 (2007-2008): Statusrapport for Kvalitetsreformen i høgre utdanning:

"Et velfungerende forskningsmiljø er avhengig av godt samspill med ulike aktører. Et forpliktende samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og resten av arbeidslivet er til gjensidig nytte og berikelse for alle parter."

Ot.prp. nr. 79 (2005-2006) :Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler

4.1.1 Vurdering av behovet for åremål og midlertidige ansettelser

I tillegg kan det ansettes midlertidig i bistilling i inntil 20 % av full undervisnings- og forskerstilling, jf. universitets- og høyskoleloven § 6-6. Denne bestemmelsen er viktig for å kunne sikre universitets- og høyskolesektoren faglig utveksling mellom institusjonene og for å knytte til seg kompetanse fra arbeidslivet ellers. I slike situasjoner er det viktig for institusjonene å kunne knytte til seg medarbeidere i bistillinger (for eksempel professor II) for å kunne sikre høy spisskompetanse innen visse områder. Slike midlertidige ansettelser legger dessuten til rette for faglig utveksling og utvikling, både for medarbeidere og fagmiljøene/institusjonene imellom. Ordningen med å ansette midlertidig i bistilling i inntil 20 % av full stilling, er også viktig for å rekruttere vitenskapelig personale med hovedstilling i næringslivet eller annen offentlig virksomhet til universitets- og høyskolesektoren. Midlertidige bistillinger bidrar i denne sammenhengen til bedre kontakt mellom sektorene.

Det er derfor ikke noe kritikkverdig i de bistillingene VG har laget et nummer av. En slik saksframstilling bidrar dessverre til å svekke industriens vilje til å inngå konstruktivt samarbeid i tråd med de politiske signaler som gis.