Prinsessen som ikke kan befris

I Aftenposten 15. oktober leser vi om digitale verktøy som kilde til lek i barnehagen.

Et bilde av tre barn opptatt av å redde en digital prinsesse fanger blikket. Et søtt bilde? Eller resultat av en knefallende underdanighet for milliardæren Bill Gates og resten av dataindustrien?

Har pedagoger og oppdragere i sin «religiøse» tro på at teknologien skal redde barndommen, glemt å iaktta virkeligheten?

Fra USA, som jo er et av foregangslandene for teknifisering av barndommen, kan vi høre at leken i løpet av de 10-15 siste årene nesten har forsvunnet fra barnehagene og i hjemmene. Vi leser om at evnen til indre kreativ bildedannelse avtar hos skolebarn, og evnen til vurdering og kritisk dømmekraft er i ferd med å forsvinne fra «high school».

En av mange forskere, utviklingspsykolog Dr. Jane M. Haley, konkluderer med at ungdom har større vanskeligheter enn tidligere med å forholde seg til verbal undervisning, både muntlig og skriftlig. Videre sliter de med, eller unngår helt, skriftlige oppgaver. De glemmer fort beskjeder og strever med konsentrasjon.

Da hun intervjuet ulike lærere ved videre utdanning fikk hun følgende svar: - Jeg føler at studentene «er på vei ut døren» uansett hva de foretar seg. De distraheres svært lett. - For ti år siden ga jeg studentene arbeidsmateriale, og de var fullt kapable til å resonnere seg gjennom det. Nå må jeg gå igjennom stoffet steg for steg. På grunn av elevenes lave frustrasjonsterskel kan jeg ikke gi så mange «forskningsoppgaver». - Jeg har endret læremetodene mine på grunn av elevenes konsentrasjonssvikt og på grunn av deres utålmodighet

Etter å ha intervjuet tre hundre lærere fant Jane M. Haley blant annet følgende fellestrekk:

«Uansett hvor 'gløgg' den enkelte student måtte være, er det gjennomgående at de er mindre kapabel til å sysselsette tankene sine med mer krevende spørsmål i matematikk, realfag, og andre fag.» Haley slår fast: «Tidlig intellektuell læring og tidlig bruk av computere er to vesentlige faktorer som bidrar til svekkelsen av den selvstendige tenkningen hos amerikanske studenter.»

I artikkelen «The Meme that ate Childhood» heter det: «Forskning har vist at barn lærer å resonnere over abstrakte forhold på grunnlag av fysisk erfaring av hendelsesforløp som de selv kontrollerer. (For eksempel; hvis jeg gjør x, da inntreffer y som et resultat av det jeg gjorde. Det resultatet kan jeg forandre ved å gjøre x annerledes.) Til og med noen av «de beste» dataprogrammene - læreprogrammer - resulterer ikke i noe annet enn at barnet trykker på knapper hovedsakelig for å velge, og å titte, i motsetning til det å kunne formulere en plan for så å teste konsekvensene. Evnen til å kunne slutte seg til hvordan et annet menneske føler, bygger også på fysiske og sosiale erfaringer fra det virkelige liv, fellesaktiviteter, språk, og det å dele følelser sammen med andre mennesker.»

I USA har man begynt å innse at man ved å digitalisere barndom og pedagogikk, har tenkt ensidig og utilstrekkelig. Da det tyske tidsskriftet «Der Spiegel» forleden besøkte en skole i New York som var selve flaggskipet for bruk av computerbasert undervisning, fikk de høre:

- For syv år siden innførte vi som den første skolen i USA ordningen med bærbare

datamaskiner til alle elevene, en bestemmelse skolens ledelse i dag angrer på. Nå har vi begynt å låse datamaskinene inn i skap, og ingen elev får låne nøkkelen. Vi har bestemt at teknikken skal rette seg etter undervisningen - ikke at undervisningen skal rette seg etter teknikken.

Den som har øye for realiteten ved det å være barn vet at deres fremtidige liv ikke sikres ved å stue dem foran skjermer der de befrir prinsesser som ikke kan befris. Det er heller slik at disse digitale prinsessene binder barnas egne prinsesser og prinser. I øyeblikket kan det være festlig nok, men på sikt sløver de ned det indre vell av skaperkraft og lek som gir grunnlag for det som siden skal bli til fleksibel og aktiv tenkning, til empati, til handlekraft.

At så få oppdragere og pedagoger ikke ser forbindelsen mellom passiviseringen av barndommen gjennom teknifiseringen, og dagens stigende depresjoner og manglende livskraft hos ungdom, er påfallende, og skremmende.

Det å skape god og bærekraftig pedagogikk handler om å bevege seg mellom det som er barnets behov og alderstypiske vesen på den ene siden, og å spørre hvordan de på sikt - som voksne - kan være skapende i utviklingen av samfunnet. Det krever en fri innsikt i barnenaturen og ikke trendy og stadig skiftende tilpasning til næringslivets behov og skiftende politikeres kjepphester.

Dette er ikke minst viktig for fremtidens ledere - og da mener jeg et utvidet begrep av ledelse, hvor det å ta ansvar for å yte noe utgår som eget initiativ og innsikt uten å være styrt utenfra.

Dersom den ekte leken hemmes i tidlig barndom vil virkningen på sikt bli en mangel på fleksibel og kreativ tenkning, innlevelse i kolleger, og handlekraft hos dem som skal lede samfunnet videre.

Det er mulig å gjøre noe med det.

Men ikke så lenge pedagogene opptrer som ærendsgutter for politikere og næringsliv.

Frode Barkved er pedagog