Lovkurs for Lerø

I sin leder fredag 28. mars hevder han at likestillingslovens krav om lik lønn bare gjelder for personer med samme type stilling. Det er direkte feil.

Likestillingsloven fastslår at kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi. Det er ikke det samme som lik stilling. Det står også uttrykkelig at retten gjelder "uavhengig av om arbeidene tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres i ulike tariffavtaler". Lerø hevder i sin leder at ombudet leser loven med skylapper, faktum er at vi siterer den ordrett.

Kvinnene som har utløst påstandene om skylapper finner vi i Harstad. De klagde til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) fordi de som avdelingssykepleiere fikk vesentlig lavere lønn enn avdelingsingeniørene i kommunen. Ombudet behandlet saken, og så at avdelingssykepleierne hadde like god kompetanse og vel så anstrengende og ansvarsfulle jobber som ingeniørene. Vi kom også fram til at arbeidsforholdene var like krevende, og at de befant seg på samme hierarkiske nivå i kommunen. På den bakgrunnen konkluderte LDO at avdelingsingeniørene og -sykepleierne utførte like verdifullt arbeid. Dermed har de også, i tråd med likestillingsloven, krav på lik lønn, dersom det ikke er særlige hensyn som taler i mot det.

Konklusjonen er av stor prinsipiell betydning. Som Lerø skriver i sin leder eksisterer ikke slike lønnsforskjeller bare i Harstad kommune. Men, det betyr ikke at likelønnsseieren er sikret for alle landets sykepleiere, slik Lerø later til å frykte. Kommunen kan, dersom de er uenige i ombudets uttalelse, bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Og dersom uttalelsen blir stående, vil den, i denne omgang, bare gjelde for de to involverte pleierne. Lerø har nemlig helt rett i at lønnsnivået i Norge settes av parter i forhandlinger, ikke av ombudet. Dermed er det opp til partene i arbeidslivet å rette opp skjevhetene vi har påpekt.

Samtidig er det vi som har ansvar for å håndheve likestillingsloven. Dermed er det også ombudets jobb å påse at det ikke er ulovlige lønnsforskjeller mellom kjønnene. Likelønnsparagrafen i likestillingsloven er til for å få bukt med urettferdige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Skal vi få til det, må den brukes til mer enn festtaler. Eller er det slik at med en gang likestilling koster mer enn knapper og glansbilder skal loven skyves til side? Det kan se ut som om enkelte av denne ukas debattanter heller til den oppfatningen. Mange understreker nemlig, i likhet med Lerø, at de har ingen problemer med å se at sykepleiere gjør en viktig jobb. De vil bare ikke la dem bruke loven til å kreve en likeverdig lønn for strevet.

I dag er den gjennomsnittlige timelønnsforskjellen mellom kvinner og menn 15 prosent i menns favør. Forskning tyder på at forskjellen i stor grad skyldes det kjønnsdelte arbeidsmarkedet - altså forskjeller mellom ulike yrker. Historisk har det vært en allmenn aksept for at kvinner er billigere arbeidskraft enn menn, enten de arbeidet i industrien, som tjenestefolk i private hjem eller som funksjonærer i moderne yrker. Kvinner kunne godt tjene dårlig. Det var jo uansett mennene som skulle forsørge familien. Den historiske arven ser fortsatt ut til å påvirke lønnsdannelsen og gjeldende normer om hva som er rimelig lønn for kvinner og menn. Det er uakseptabelt. I et likestilt land som Norge skal lønnsforskjeller være saklige, ikke et resultat av en historisk nedvurdering av kvinnelig arbeidskraft.

Likevel ser vi at dagens markedslønn er gjennomsyret av nettopp denne historien. Dermed er det i beste fall naivt å tro at markedet kan regulere lønnsforskjellene mellom kvinne- og mannsdominerte yrker. Dette kommer veldig klart fram når vi ser hva som skjer med førskolelærernes lønn i en tid hvor det er sterk etterspørsel etter fagutdannede personer i barnhager. Kommunene gir dispensasjon fra utdanningskravet fordi det er for dyrt å konkurrere på bakgrunn av lønn om formelt kvalifiserte søkere. Hvorfor skjer ikke dette med ingeniører?

Ingeniører har i dag et alternativt marked i privat sektor. Det har de fleste mannsdominerte yrker. Ansatte i kvinnedominerte yrker derimot, har ofte få muligheter utenfor offentlig sektor. Det setter sykepleiere og andre offentlig ansatte i en særdeles dårlig forhandlingsposisjon, noe lønningene dessverre bærer preg av. Så lenge Norge har et arbeidsmarked der kvinner jobber i yrker med minimal konkurranse, vil man altså aldri kunne løse likelønnsproblemet med å la markedet styre. Da trengs det andre virkemidler. Likelønnskommisjonen la nylig fram sin utredning med mange gode forslag til hvordan lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan reduseres. LDO støtter disse forslagene, og er i likhet med kommisjonen opptatt av å bruke likestillingsloven der det er mulig. Det er det i Harstad-saken. Hvis Ukeavisen og Lerø mener noe annet, er det de som leser loven med skylapper, ikke ombudet.