Kvinnelige ledere - mer enn menn i skjørt?
Jeg vet ikke hvem du er og hvor du skal, men kanskje gjør du som meg når jeg er ute og reiser: Kikker på folk rundt deg og lurer på hva de driver med alle sammen. For meg som livnærer meg som karriererådgiver og headhunter blir dette nesten en del av jakten på nye kandidater. Man liker jo å tro at man kan bedømme folk etter utseende, klær og kroppsspråk. Det er iallfall lov å gjette.
Siden jeg er mann, må jeg innrømme at jeg ser mest på kvinner. På flyplasser er det mange av dem, også businesskvinner. Som oftest følger de kleskoden i sin verden til punkt og prikke: En pen, sikkert dyr drakt- som er passe tekkelig. Man skal jo ikke distrahere de mannlige møtedeltakerne unødig, men heller ikke fornekte sin kvinnelighet.
Forkledde kvinner?
Finnes det mange toppledere blant kvinnene som haster forbi på flyplassene? Neppe. Fremdeles er de i fåtall, og det er lett å lete etter dem blant kvinnetypen "menn i skjørt". Myten har lært oss at det er slik de er.
Tidligere var det nok kanskje slik. Kvinnelige sjefer var en gang ulver i fåreklær, eller mer presist: Menn i skjørt eller kvinner forkledt som menn. Det var nødvendig å spille en mannsrolle for å få den nødvendige respekt. I dag er det litt annerledes. Ledere med sans for myke verdier begynner å bli verdsatt. Vi har til og med hatt en kvinnelig politimester i hovedstaden(nå Bergen) i så lang tid at få roper på politimester Bastian. Men om menn tradisjonelt sett kunne klå på sekretærer, bør man ikke tilnærme seg kvinnelige sjefer på samme måte. Spesielt ikke politimestre!
«Duft av kvinner»
Nå er det nærmest på moten å spå at kvinner i årene fremover vil erobre ledende posisjoner i næringslivet. Torger Reve ved Handelshøyskolen BI, utga i sin tid en bok med den noe erotiske tittelen "Duft av kvinner". Der skriver han at menns lederskap ikke er egnet for å møte fremtidens utfordringer.
Bokens undertittel, "Perspektiv på ledelse og næringsliv i det neste århundre", er for øvrig noe mer forklarende enn den duftende hovedtittelen - som kanskje er ironisk ment? En Reve-strek?
Han mener i alle fall at fremtiden trenger ledere med en mykere væremåte, og at flere kvinner i ledertrøya vil påvirke mannlige kolleger på en positiv måte. Kvinnelige ledere skaper energi og et bedre arbeidsmiljø, skriver han.
Et paradoks?
Mykere ledere i et næringsliv med stadig tøffere tilstander? Det kan høres ut som et paradoks. Men kanskje kan kvinner i topp-posisjoner bidra til å mykne maktkampene i en fusjonsfremtid? Kan hende kan feminin følsomhet få bartene til å peke mer oppover enn nedover? Kanskje kan til og med svenskene forstå oss?
Personlig prøver jeg etter beste evne ikke å tenke kjønn (forstå det riktig!) når jeg leter etter kandidater til lederstillinger. Kvinner er selvfølgelig ikke alltid myke, og kvalifikasjoner må telle mest.
Det er soleklart at kvinner i dag er vel så kvalifiserte som menn. Andelen kvinner som tar høyere utdannelse har øket dramatisk de siste tiårene. Sannsynligvis er det slik at kvinner svært ofte er dyktigere enn sine mannlige kolleger, men at gutta tar igjen dette med ubeskjedenhet og selvsikkerhet. De er jo gutter.
TV-fremstillingen påvirker
TV-selskapenes fremstilling av kvinnelige ledere gjør sitt til å opprettholde bildet av businesskvinnen som en mann i skjørt. Styreformannen i den tidligere NRK-serien Offshore, spilt av Rut Tellefsen, virket på meg som en ufrivillig parodi på en noe tilårskommen, mannhaftig styreformann med for få kvinnelige kromosomer.
Otto Jespersens Tårnfrid er derimot en parodi, og som alle gode parodier ligger den nær opp til sannheten. Nå er vel ikke akkurat Tårnfrid toppleder - hun opererer mer i mellomsjiktet, men er tydelig på vei oppover. Rent fysisk er hun jo en også mann i skjørt, selv om Jespersen overbeviser i rollen.
Rollemodeller
Små og store mennesker trenger modeller, og ledere er ikke noe unntak. Fraværet av gode rollemodeller i vår tid er et problem. Altfor mange har forlest seg på maktmodeller og maktspråk.
Hvilke kvinner er så nåtidens modeller? Anne Enger Lahnstein har abdisert, Gro Harlem Brundtland har emigrert og Hillary Clinton ble nominert. Bare for å nevne tre kvinner som på ulike måter har markert seg. Ingen vil benekte at Anne Enger Lahnstein er mykere enn Gro, mens Hillary nok venter litt med å vise sitt egentlige jeg. Hun er neppe bare myk.
Hvorfor ble Gro forresten så ofte omtalt bare ved fornavn? Lå det et snev av kvinnediskriminering der?
Et mykere millennium?
La oss håpe at det kan bli slik. Mennesker burde være mennesker, selv når profitten settes i høysetet. "Menn i skjørt" er ikke noe pent uttrykk, men la oss på den annen side unngå kvinnekvotering når toppjobber skal besettes.
Kjønnene er ulike, og takk for det. Men til alle tøffe businessmenn som leser dette: Slå heller jentene på deres egen hjemmebane. Legg an en mykere tone. Det følsomme menneske er et godt lederemne!
