Jeg elsker å bygge!

Jeg har flere ganger blitt spurt om hvorfor jeg ikke selger bedriften, tar pengene, og ler hele veien til banken. Det kunne nok vært en god idé. For noen. Og jeg må innrømme at det har vært en fristende tanke noen ganger – en tanke som har tvunget meg til å reflektere over hvorfor jeg gjør dette. Hva er det jeg liker med å være leder? Hvorfor står jeg opp om morgenen? Og hvorfor jobber jeg så hardt? Hva er min misjon, «my reason for beeing?»

Jeg bygger bedrifter, rett og slett fordi jeg elsker å se når de lykkes. Det skjer ikke hver gang, men når det blir suksess, gir det meg et kick uten like. Men først og fremst handler det om å bygge mennesker!

Grunnlag for å eksistere

En misjoner en bedrifts eksistensgrunnlag – «the reason for beeing». Den skal få oss til å stå opp hver morgen, og få hjertene våre til å synge. En misjoner en ledestjerne som gjør det lettere å ta beslutninger som støtter en forretningsidé, og sørger for fart og retning.

Raise Gruppens misjon er: Vi bygger mennesker og bedrifter til suksess. Vi elsker å se de lykkes!

Jeg ønsker at mine medarbeidere skal ha lidenskap for jobben og føle eierskap for bedriften. Jeg bruker konsekvent betegnelsen «medarbeider». Hos oss jobber vi med hverandre, og i bedriften vår har vi ikke rom for ansatte. Med en liten detalj skaper vi en fellesskapsfølelse. Men hva gjør vi egentlig for å legge forholdene til rette for den enkelte medarbeider? Hva gjør vi for å hjelpe mennesker til suksess? Hvordan bygger vi menneskene som igjen skal bygge bedriften?

Min erfaring som menneske og som leder har vist meg at vi må bry oss om – og se – hele mennesket. Jeg vet hvordan livet kan fortone seg når vi ikke blir sett. Det kan virke som den største avgrunn – og det kan også bli en enorm drivkraft! «Folk bryr seg ikke om hvor mye jeg vet før de vet hvor mye jeg bryr meg!»

Jeg får energi når jeg kan være med på å bevisstgjøre mine medarbeidere og å hjelpe dem til å utnytte sitt fulle potensiale, og forteller dem gjerne om mine egne erfaringer og hva som har vært med på å forme og prege meg.

Du er ikke nødvendigvis den du er

Som ung jente hadde jeg ikke høy selvtillit. Jeg rømte fra et noe dysfunksjonelt hjem i en alder av 13. Og da jeg ble mor allerede som 15-åring, gikk folkesnakket varmt og Janteloven var i ferd med å kvele meg i all sin fargeløse prakt. Jeg ble ikke sett hjemme, og mangelen på oppmerksomhet gjorde at jeg tidlig forsto at jeg måtte stå på egne bein. Jeg anbefaler ingen å bli ung mor, men jeg hadde plutselig et barn å ta ansvar for. Og da hadde jeg to alternativer: bli værende i bygda og heve morstrygd, eller gi meg i kast med resten av livet. Jeg var fast bestemt på at jeg ikke nødvendigvis var den jeg var – jeg var den jeg kunne bli. Det ville ikke dukke opp noen fra intet for å leve livet mitt, så jeg ble pent nødt til å gjøre det selv. Det første hinderet som måtte forseres var at jeg ikke kunne skylde på barndom og mennesker i mine omgivelser for hvordan mitt liv skulle bli fremover. Å flytte 8 mil inn til byen var den fysiske handlingen som krevdes. Resten satt i hodet. 

Jantelov

Å leve tett innpå Janteloven er enormt lærerikt. Den lærte meg stort sett alt om hvordan jeg ikke vil ha det. Å tenke negative tanker og å omgås negative mennesker fører ikke til noe bra. Jeg fullførte ettårig Handelsskole i Bodø med særdeles høyt fravær og tok tre smilekurs «på si». Jeg lærte tidlig at om jeg evner å «tenke positivt i enhver situasjon» vil jeg komme langt i livet. Enkelt å si – vanskelig å gjøre. Janteloven satt som et snerrende bygdedyr på skulderen min. Jeg trente og trente på å tenke positivt og å kvitte meg med tanker som «du kan ikke …», «du bør ikke …», «du er ikke like flink som …». Jeg ville rydde de negative tankene av veien og erstatte dem med positive. Jeg visste allerede da at jeg kom til å måtte trene mye, men også at jeg kom til å nå langt. 

Enkelt sagt er metoden å rydde plass i hodet, akkurat som man rydder plass i garasjen eller på lekerommet til ungene. I løpet av en dag har vi omtrent 60.000 tanker i hodet. Mange av disse kommer i tillegg ut av kjeften vår og påvirker andre. Hvor mye er negativt, tror du? Normalt 80 prosent. Vi elsker nemlig å prate skit!

Ut med «søppeltanker»

Jeg studerte mine egne tankemønstre og ble bevisst på hva som fremkalte negative tanker og fantasier. Alle negative tanker stjeler energi, og så lite tid som jeg hadde som hardtarbeidende alene-mor måtte jeg spare på det jeg hadde. Alle tanker som omhandler mistenksomhet, sjalusi, hat, gidder ikke, kan ikke, tør ikke, hevn – alle negative fantasier og unnskyldninger måtte ryddes ut. Dette er «søppeltanker». Å drive søppeltenking er særdeles enkelt og vi lærer det tidlig i livet. De tankene består av resirkulerbart materiale – og skaper naturlig nok flere søppeltanker.  

En periode hadde vi søppelbøtter stående på kontorene som en påminnelse om hvor disse tankene hører hjemme, og arbeidsmiljøet ble mindre infisert.

En arbeidsmetode jeg fant særdeles effektiv for å få bort negativitet og fremheve positivitet var at jeg kløp meg selv i låret hver gang jeg tenkte, sa eller gjorde noe som var negativt. Jeg involverte menneskene rundt meg og ba de om å hjelpe meg med oppgaven. En periode var jeg rimelig blå på lårene – og sammen med smerten over en ny blåflekk, var gleden over at jeg hadde tatt nok en negativ tanke «på fersken». Jeg erstattet det negative med noe positivt, og holdt fast på det. Våre handlinger kommer som en konsekvens av tankene, og med mer positive tanker handlet jeg også mer positivt. Å oppdage at dette virkelig fungerte i praksis gledet meg stort, og ble til begeistring da jeg opplevde at det var smittsomt! Å være begeistret, entusiastisk – å alltid se etter det beste i enhver situasjon – smittet på omgivelsene mine. Og jeg så både venner, arbeidskollegaer og dama på butikken i et nytt og bedre lys. 

Jo mer trening, desto mer entusiasme. Jeg så raskt at jeg oppnådde mer, og medium mål ble til høye mål. Da jeg for fullt innså at jo høyere mål jeg satte, desto mer oppnådde jeg – ja, da startet jeg med skyhøye, hårete mål. Mange mennesker vegrer for å sette seg høye mål i redsel for ikke å nå dem. Eller for at de ikke gidder. De vil aldri få vite hvordan det kunne gått. I erkjennelsen av at et menneske har gått på månen, kastet jeg meg ut i nye og ukjente ting. Jeg feilet med mye – men lyktes med mer. Sånn er det med høye mål.

I vår bedrift hjelper vi våre medarbeidere å sette seg mål, og gjerne høye mål. Bransjen er dominert av unge, kreative jenter som har et grunnleggende ønske til felles. De vil skape. Jeg vet at det ikke er enkelt å se at man kan skape sitt eget liv, og jeg vet hvilken befrielse det er den dagen man kan sette seg i førersetet i livet sitt og ta kontrollen selv. Jeg bruker min historie for det den er verdt for å inspirere våre medarbeidere til å ta det samme valget. Det er nemlig et valg vi alle har: Å velge vår innstilling til livet og dets innhold. Jeg velger entusiasmen! 

Entusiasme er en positiv mental innstilling. Å være entusiastisk handler om å se muligheter, tro at du kan oppnå de mål du har satt deg og å ville være en vinner. Alle kan trene seg opp til å bli mer entusiastiske, bare se på deg selv i speilet og smil – overspill gjerne på de dagene du ikke føler deg helt på høyden. Klarer du å være entusiastisk, vil du fort oppdage at det trekker deg ut av middelmådighet og vanetenkning. Entusiasme forandrer mennesker, situasjoner, holdninger og fordommer. Den skaper produktivitet hos en somlekopp, gjør pessimisten til optimist og dagdriveren til foregangsmann. En entusiastisk leder inspirerer sine medarbeidere.

Negativt blir til potensiale

Er alt bare positivt, eller må vi også tåle negative tilbakemeldinger? Selvsagt må vi det. Måten vi håndterer det på avgjør om det kommer noe positivt ut av de negative tingene. Jeg sverger fremdeles til en enkel metode jeg brukte for første gang da vi hadde 4 frisørsalonger. Jeg setter opp to flipover-tavler, og merker den ene med «Positivt» – og den andre med «Negativt». Så utfordrer jeg medarbeiderne på alt som hører hjemme i begge kategoriene. Hva er det mest positive, og hva er det mest negative med jobben? Det positive er selvsagt flott og viser at vi i fellesskap gjør mye riktig. Vi klapper hverandre på skuldrene – og gir oss selv en høylytt applaus og er glade for det. Jeg er mest opptatt av å få frem det negative. Det er her vi har vårt utviklingspotensiale, det er her vi kan bli bedre og skape arbeidsplasser som er enda bedre. Jeg ber alltid om å få dobbelt så mange punkter på det negative som på det positive.

Å involvere medarbeiderne på denne måten skaper et sterkt eierskap, og er en utmerket måte for meg å lytte på – og kanskje den sterkeste måten å se medarbeiderne på. De bidrar alle til å sette fokus på utviklingsområder og gir meg en unik mulighet til å kunne bidra til forbedringer i bedriften. I alle de rundene vi har hatt med denne metoden, er det alltid områder som kan tas tak i som skaper en bedre arbeidsplass, et bedre miljø – og også økt lønnsomhet. 

Ofte er vi redd for kritikk. Jeg tenker at kritikk er feedback. Feedback er gull verdt for ledere.

Den omvendte Janteloven

Jeg vet hvor viktig det er å ha tro på seg selv. Jeg har jobbet med den omvendte Janteloven sammen med flere hundre dyktige medarbeidere og har sett virkningen av den. Å leve omgitt av tanker og mennesker som styres av at «du skal tro du er noe» kan for noen virke hovmodig. Det er ikke tilfelle. Mens Janteloven nådeløst trykker mennesker ned, løfter den omvendte Jantelov mennesker frem i omgivelser som preges av at man er verdifull. Den omvendte Jantelov bygger mennesker og gir energi.

Vær raus med ros!

Opplæring, oppfølging, ros og konstruktive tilbakemeldinger er viktig for ethvert menneske. For små barn er det faktisk livsviktig. Det eneste du mange ganger trenger er noen som ser deg og som får deg til å ville yte ditt beste. En av mine sterkeste egenskaper er at jeg virker inspirerende på menneskene rundt meg, og at jeg er god til å tegne. Ja, ikke med penn på papir. Jeg tegner visuelt, og gjør det ofte så bra at andre ser mine bilder. Jeg har en iboende tro på hvert enkelt menneske, inntil det motsatte er bevist. Alle har vi ressurser og muligheter, og omgivelsene våre kan begrave eller forsterke våre tanker om vårt eget liv. Viktigheten av å skape et positivt miljø både hjemme og på jobb kan ikke understrekes sterkt nok. Positive mennesker skaper positive kollegaer som igjen gir fornøyde kunder.

Historien om Bente

Bente kom fra en arbeidsplass der det ikke var vanlig å rose folk. Man gjorde rett og slett ikke det der. 

Men en dag byttet hun jobb, og en måned etterpå var alle på hennes nye arbeidsplass samlet i kantinen. Bentes sjef reiste seg etter en stund og ba om å få ordet. Han så på Bente og sa: «Jeg vil gjerne gi honnør til Bente fordi hun har stått på og tatt initiativ i vårt siste prosjekt. Hadde det ikke vær for henne ville vi aldri kommet i mål. Tusen takk, Bente!»

Det ble stor applaus i kantinen. Bente som ikke var vant med ros ble helt rød i kinnene. Hun bøyde seg mot kollegaen og hvisket i øret hans: «Hvis jeg skulle dø, så kunne jeg dø nå!»

Dette er for meg en sterk historie. Den viser hvor viktig det er med ros, vær raus med ros!

«Sutreklubben Svanhild» og «Sytefri Sone»

Da jeg vokste opp forsto jeg at det var noe jeg betegner som «Sutreklubben Svanhild». Den dag i dag eksisterer disse klubbene, og noen av dem har svært mange medlemmer. Kanskje ikke så rart, så lenge det er gratis medlemskap og det er så lett å melde seg inn. Det kan til og med virke som om noen er æresmedlemmer med livslangt medlemskap. Med medlemsfordelene er ikke så gode: Du får en drittsekk til partner, dårlig økonomi, problemer med ungene, kranglete naboer, mange rynker og dårlig helse. Min målsetting er at «Sutreklubben Svanhild» ikke skal ha noen medlemmer.

Undersøkelser viser at medarbeiderne i gjennomsnitt bruker 30 minutter hver dag på å prate negativt om sine kollegaer. 30 minutter! Hver dag! Slik kan man ikke ha det på en arbeidsplass, og jeg opprettet derfor en sytefri sone på kontoret mitt og på møterommet. Dersom noen praktiserte negativ syting der, dro jeg opp rødt kort.

Vi har alle med oss en genetisk arv. Deretter har påvirkningen fra foreldre, oppvekstmiljø, lærere, venner og familie formet oss til den vi er i dag. I Norge har Janteloven fortsatt godt fotfeste, og det fokuseres etter min mening fortsatt i for stor grad på ting man ikke kan i stedet for det man faktisk kan. Dette stjeler rett og slett vår energi.¨

Denne artikkelen kan også leses på Raise Gruppens nettsider.