Fra galt til verre
For kommunesektoren opplyser Kommunenes Sentralforbund at tilgjengelige tall for femårsperioden 2007 til 2012 viser en økning i antall årsverk på 32 000. Tallet på statsansatte stiger med bortimot 4 000 i året og i kommunesektoren altså med noe over 6 000. Dette betyr at det offentlige under ett har økt sysselsettingen med rundt 80 000 årsverk i løpet av den rødgrønne regjeringsperioden.
Legger vi til alle dem som lever av ymse ytelser fra NAV, er situasjonen den at det snart er slik at det er flere som får sin inntekt fra offentlige kasser enn tallet på dem som arbeider i privat sektor og sørger for at det kommer penger inn til de samme kassene.
Staten eser ut på alle kanter. Dette kommer særlig til uttrykk i alskens tilsyn og direktorater. Mens politiet tidligere ble forvaltet av en enhet med få ansatte i Justisdepartementet, har vi nå fått Politidirektoratet med 160 ansatte. Mediespørsmål ble tidligere håndtert av departementet. Nå har vi et til syn med over 50 ansatte. Domstolene ble tidligere administrativt styrt av et beskjedent kontor i Justisdepartementet. Så ble Domstoladministrasjonen opprettet i Trondheim. Der er det nå over 80 ansatte. I samme by har en fått Direktoratet for naturforvaltning med 350 ansatte – til tross for at naturen har forvaltet seg selv helt siden Edens Hage ble anlagt.
For å forebygge misforståelser om at eksplosiv forlengelse av offentlige lønningslister er en rødgrønn greie, iler vi til med å fortelle at det var Høyre-statsråd Kristin Clemet som fikk opprettet Utdanningsdirektoratet, som nå har 300 ansatte. Tidligere klarte en mer beskjeden stab å lede skoleverket på Regjeringens vegne, men Høyre så det annerledes.
Men det behøver ikke å være slik at staten eser ut. Sjøfartsdirektoratet i Haugesund er et eksempel på dette. Da Stortinget vedtok å flytte direktoratet ut av Oslo, ble antall stillinger beskåret med 30. Likevel yter direktoratet i dag tjenester som brukerne knapt noen gang har vært mer tilfreds med. Alt var ikke på stell i Haugesund heller. Riksrevisjonen avdekket et administrativt forbedringspotensial. I stedet for å gå i bortforklarende forsvarsposisjon, tok direktoratet tak i kritikken, rettet opp det som ikke funket og fremstår i dag med en servicepreget tjenestekvalitet som kan være forbilde for hele offentlig sektor.
Men bortsett fra Sjøfartsdirektoratet og noen få andre eksempler går offentlig sektor fra vondt til verre. Rapporten om situasjonen i politiet er en rystende illustrasjon av offentlig vanstyre. Politiet har ressursmessig vært prioritert i en årrekke, men tjenesten er så vanskjøttet at bare 5 000 av 11 500 steller med politioppgaver.
I kommunene er det liten vilje i det hele tatt til å effektivisere driften som mottiltak mot kvelende utgiftsvekst. Her er det knapt forskjell på Høyre-styrte kommuner og andre.
Men hvis velgerne ikke sørger for å gi folkevalgte organer en sammensetning som lar hensynet til folket gå foran omsorgen for offentlig ansatte, har de jo bare seg selv å takke.