Fjordene er strategiske

Mot denne bakgrunn vil det være argumenter som taler for at staten kvitter seg med sin eierandel i oppdretts- og fiskefôrselskapet Cermaq, et globalt selskap som er en fortsettelse av den forretningsmessige delen av tidligere Statens kornforretning. Cermaq eier en rekke havbruksanlegg i Norge og er verdens største produsent av fiskefôr.

Den norske skatteflyktningen John Fredriksen er eier av Marine Harvest, som er den største enkeltaktøren i norsk havbruk. Hans selskap har inngitt et bud på Cermaq. Regjeringen er i tvil om hvordan den skal opptre. Stortinget ga forleden Regjeringen handlefrihet til både å selge seg helt ut og kjøpe seg opp i Cermaq. Der står saken i dag.

For vår del er vi sterk motstander av at staten skal selge Cermaq. Dette har mindre med selskapet å gjøre enn spørsmålet om hvem som skal ha råderett over norske fjorder. Cermaq er en bedrift av strategisk interesse. En rekke andre del- eller heleide statsselskaper har imidlertid liten eller ingen strategisk interesse og bør derfor selges.

Men bedrifter som berører norske evigvarende ressurser bør derimot forbli i norsk eller offentlig eie. Her var Stortinget meget fremsynt da konsesjonslovene for vannkraft ble vedtatt for over 100 år siden. Kapitalfattige Norge tillot utenlandske kapitalinteresser å bygge vannkraftverk, men de skulle tilfalle staten etter en viss tid. Eierskapet skulle ikke være evig. Utlendingene hadde fossene til låns i en viss tid.

Det er enighet blant dagens stortingspartier om at denne hovedlinjen skal føres videre. Vannkraften er en evigvarende ressurs, som enkelte har taksert som mer verdifull enn olje- og gassressursene, som bare kan nyttiggjøres én gang. Vannkraften er endeløs.

Vi vurderer norske fjorder og andre havbruksegnede farvann på samme måten. Sjøareal er i ferd med å bli en knapphetsressurs, som ikke bør høkres vekk til fremmede spekulanter som ikke eier ansvar for land hvor de opererer. John Fredriksen har forlatt sitt fødeland til fordel for et fremmed skatteparadis. Når det er hans valg, skal han ikke belønnes av staten med ytterligere råderett over norske naturressurser. Han eier dessverre altfor mye i norsk havbruk allerede.

John Fredriksen må for vår del bo hvor han vil og drive sine tankskip etter eget hode. Forenklede mennesker som ser Fredriksen som sitt idol, skal få lov til å pleie og forvalte sine nevroser i fred for oss.

Vi blir urolig av å lese at næringsminister Trond Giske sier Cermaq-saken «handler kun om pris». Det forbauser oss at EU-motstander Giske ikke ser at handler om noe helt annet, nemlig råderetten over norske fjorder og kystfarvann. Dette er en strategisk ressurs av første klasse.

I fremtiden vil mer og mer av menneskers mat måtte hentes fra havet. Oppdrett av fisk blir stadig viktigere og det blir kamp om arealene – selv i Norge, landet med verdens lengste kyst, om fjordene tas med. Derfor får råderett over begrensede sjøarealer økende verdi og blir en strategisk ressurs på linje med vannkraften.

«Nei til salg av Norge» lød én av parolene i en tidligere EU-kamp. Noen bør fortelle Trond Giske og Regjeringen at dette også gjelder norske fjorder.