Avskaff de regionale helseforetakene

Etter ti år kan man se at de regionale helseforetakene (RHF) har gjort en nødvendig jobb for å få en struktur som er styrbar og de har innført noen systemer som har gitt positive resultater. Men det alvorlige er de mange feilgrepene. Hvor galt dette kan gå ser man av den rapporten som Riksrevisjonen la frem denne uken.

Flertall for avskaffelse

Den 13. november avleverte Helsekomiteen innstillingen om endringer i Helseforetaksloven, og der ser man at opposisjonen vil avskaffe RHFene, og noen ønsker tilsvarende for helseforetakene.

Sp og SV sier også at de vil nedlegge helseforetakene, men de er i denne stortingsperioden bunnet av regjeringserklæringen. Neste år er det valg og nå har SV lagt frem partiets satsing på helse. De peker på følgende punkter som må gjennomføres: Ny finansieringsmodell, erstatte helseforetakene med en ny forvaltning, mindre rapportering, mindre detaljstyring fra politikerne og mer politisk kontroll på de store beslutningene.

Sentralisert makt

RHFene har en sentralisert og ovenfra og ned-styring og griper rett inn i sykehusenes daglige drift. De bruker betegnelsen mor-datter til å beskrive denne styringsformen.

For å være på den sikre side har for eksempel Helse Sør-Øst (HSØ) tilsatt sine egne direktører som styreledere ved sykehusene. Nå er denne ordningen nettopp avskaffet, men dette forandrer ikke vesentlig på den måten det regionale helseforetaket tenker og styrer på.

Pasienter ble økonomi

Noen få år før helsereformen kom, ble innsatsstyrt finansiering (ISF) innført. Da gikk man bort fra rammefinansiering av sykehusene til en blandingsmodell med rammer og stykkprisfinansiering. Samtidig gikk man over til regnskapsprinsipper som næringslivet benytter.

Fokus ble dermed rettet fra hva koster behandlingen til hvor mye kunne sykehusene få i betaling. Dette etablerte en bevist økonomitenkning og det ble viktig å få til best mulig registrering. For tidligere var legene mest opptatt av å behandle pasienter og ikke så nøye om det ble riktig registrert i datasystemet. Nå ble dette viktig og noen brukte kreativ DRG-koding for å redde avdelingens og sykehusets budsjett.

Det er nå mulig å innføre rammefinansiering igjen, men da må man også innføre systemet kostnad per pasient (KPP), slik at man kan kontroller at det enkelte sykehus driver effektivt.

Rapporteringsbølgen

Hvert år utarbeider Helsedepartementet et oppdragsdokument til alle de regionale helseforetakene. På en måte er det et oversiktlig dokument med føringer fra departementet og Stortingets behandling av budsjettet. Men etter hvert har det kommet inn mange spesifikke krav, og årets dokument har 69 overordnete mål, 74 mål og 30 styringsparametere.

Men hovedproblemet er at RHFene utarbeider sine oppdragsdokumenter. Årets oppdrag- og bestillingsdokument fra HSØ er på 43 tettskrevne sider og de har plusset på en rekke nye overordnete mål og målsetninger samt et økt antall styringsparametere. Disse kravene må mange avdelinger og seksjoner følge opp, noe som gir en bølge av rapporter. I tillegg kommer de faste detaljerte innrapporteringene oppover i systemet.

Få helsesaker

Departementets styring av det enkelte RHF skjer gjennom foretaksmøter. De igjen holder foretaksmøter med det enkelte sykehus.

Dette som er overraskende er at en stor del av møtene gjelder administrative og økonomiske forhold. Dermed ble økonomi, finansiering, avskrivningsregler, salg av eiendommer og likviditet hovedsaker i styringen av sykehusene. Fokus blir tatt bort fra medisinske spørsmål og saker om forskning og helse er nesten fraværende.

Glavalag

De regionale helseforetakene er organisasjonsenheter som står lagt fra den daglige driften av sykehus. RHFene er derfor et administrativt og faglig glavalag. Hadde man avskaffet RHFene, ville helseministeren hatt en mulighet for å drøfte helsefaglige spørsmål direkte med sykehusene. Det ville gitt anledning til å ha en formell og en uformell dialog.

RHFene har utbygd store staber og administrasjoner med velutdannete medarbeidere som iverer etter å sette i gang prosjekter og opprette utvalg, slik at de kan berettige sine posisjoner og få utøve innflytelse. Dette øker byråkratiet og stjeler verdifull tid hos personer i den pasientrettete virksomheten. Erfaringen viser også at nesten en fjerdedel er direktører i HSØ eller i tillegg kommer en rekke andre sjefer.

Fire kongeriker

I dag er det fire RHFer og HSØ er den desidert største. Selv om de prøver å samordne seg, har de ofte vanskelig for å bli enige om fellesopplegg. For eksempel strandet prosjektet om felles logistikk- og økonomisystem og et felles turnus- og lønnssystem er heller ikke på plass.

Nå skal HSØ bruke 4-6 milliarder kroner de fire kommende år til IKT-satsing. De har nettopp anskaffet et nytt lab-system og PAS/EPJ som alle sykehusene i regionen skal benytte. Med disse er forskjellig fra de andre regionenes versjoner.

Alle regionene har laget sine egne budsjettmodeller for fordeling av midler til sykehusene og slik er det på flere områder.

Man må få nasjonale løsninger for det som er naturlig å sentralisere. Det er systemer som er standardløsninger og transaksjonstunge. Det øvrige bør man overlate til sykehusene og klinikkene samt skape felles samhandlingsarenaer.

Legg ned RHFene

Det er mange grunner for å nedlegge RHFene, men den viktigste er at de har etablert en kultur og styringsform som blir vanskelig å endre.

I dag har man 19 store sykehus og dette er et styrbart antall. Dette er organisasjoner med høy faglig og administrativ kompetanse. Legges RHFene ned må helseministeren vurdere om man skal ha et direktorat eller om det beste er å styrke eieravdelingen i departementet. Velges den siste løsningen vil det politiske ansvaret være klart og mulighetene for å opprette et stort byråkrati er begrenset. Dermed vil helse igjen bli det sentrale i styringen av sykehusene.