Engler finnes ikke, ergo finnes Trygve Hegnar

Den blanding av utskjelling, personangrep og lattermild ironisering disse tre maktpersonene sondret ut, fikk undertegnede til å tenke tilbake til høstens engledebatt. Hva er det som utløser et så voldsomt og unyansert raseri, fremfor alt fra eldre maktmenn, overfor Märtha Louise? Følgende lille betraktning tar utgangspunkt i noe ev disse indignerte og hissige herrers mediale utspill.

For et menneske som har innsett at vi lever i en tid der livssyn og religion individualiseres, er det ikke oppsiktsvekkende at personer, med eller uten blått blod, ønsker å gi kurs basert på egne åndelige opplevelser.

Sant nok; veien fra å ha en åndelig opplevelse og til å kunne beskrive den i et saklig språk kan være strevsom. Her har antakelig Märtha Louise som de fleste andre, et utviklingspotensial.

Mer interessant er det at reaksjonene har blitt så følelsesmessige. Prinsessen har blitt utledd og spottet, belært og mobbet. Plutselig blir en så triviell sak som at hun opptrer som kursleder innenfor et nyreligiøst felt fått en oppbrusende kulturelite til å stille spørsmål om ikke dette var nådestøtet til monarkiets fall.

Om monarkiet som sådan er betimelig i 2007 er så sin sak. Men at denne hendelsen skulle være en så viktig leverandør av argumenter mot monarkiet, er mildt sagt interessant. La oss se bort fra en viss hjelpeløshet i den språklige formidlingen. La oss se bort fra visse markedsføringsmessige feil som ble gjort: - Tilbake står det enkle faktum at kombinasjonen av å gi kurs ut fra egne spirituelle erfaringer og å være en aristokratisk offentlighetsperson, har fått en hel kulturelite til å ramle av godstolen og gå på barrikadene. Plutselig henter tv-pastorer, finansfyrster og intellektuelle frem sine aller heteste svovelskyts, sine skarpeste ironiseringer, tørreste belæringer og nedsettende utskjellinger. En helt sunn og blid prinsesse blir med ett en representant fra helvete og en svindler som så fort som mulig bør oppsøke lege, i hvert fall hvis vi skal tro pastor Hanvold, forfatter Guillou og finansfyrste Hegnar. Sistnevnte fremsto til og med som en slags omvendt pave snytt ut av den mørkeste inkvisisjonstid ved å bombastisk postulere det oversanseliges totale mange på væren. I en omsnuing av Descartes kjente eksistensformulering kunne man sagt: - Engler finnes ikke, ergo finnes Trygve Hegnar.

Så har vi de kloke og lærde, med statsviter Carl Erik Grimstad i spissen. I et debattinnlegg i Aftenposten tidlig i høst brukte han spalteplass på å belære om årstall og om aristokratiets historiske rolle.

Grimstad lar oss forstå at Märtha Louise bare skal passe seg, for hun er en del av den maktstrukturen som gjorde kål på annerledes-tenkende. Og hun bør dessuten ikke være så sårbar på mediene, for det angår ikke redaksjonene rundt i Norge. De bare rister på skuldrene av hennes mediekritikk, skriver han, og påstår deretter hissig at prinsessen håner Gerd-Liv Valla fordi hun sammenligner sitt eget mediekjør med hennes.

Studerer man kritikken nøyere merker man fort at også han skyter i blinde.

Når han pumper frem en akademisk indignasjon overfor den monarkiske makttradisjon glemmer han i farten at en monark født på slutten av det 20. århundre mentalt og bevissthetsmessig overhodet ikke kan sammenlignes med tidligere tiders monarker. Det er jo nettopp det umulige ved å være født inn i en kongefamilie i vår tid: At det ikke lenger finnes et indre samsvar med det som har vært en ytre tradisjon. Kronprinsessen vil helt enkelt være et individuelt menneske. Det er jo en vanskelig sak for enhver - men spesielt for en person som er født inn i en situasjon med en så tung forventningskultur og krav om tilpasning.

Grimstad har rett når han beskriver deler av tv-intervjuet med kronprinsessen som for intimt. Og, jo da, når det blir for intimt, vipper det plutselig over i det patetiske; omtrent som når Grimstad selv med patos fremstår som Vallas væpner. For hun har hatt det vondt hun! Det Grimstad glemmer er at det er personer som Valla som har (hadde) reell makt i dag; for ikke å forglemme alle de skuldertrekkende redaksjoner som han refererer til. Her har du dagens monarker! For ikke å snakke om børsspekulanten Hegnar og svovelpredikanten Hanvold!

I ettertid fremstår kritikken mot Märtha Louise som maktmenns hissige utfall mot den person i Norge som virkelig ikke har makt, men selv er fanget i et bur smidd av en tradisjon som antakelig har overlevd seg selv.

For å forstå alle ironiserende, belærende og aggressive reaksjoner på en så enkel sak som at et menneske ville gi kurs basert på egne åndelige opplevelser, kan forfatteren Jens Bjørneboe lære oss noe: Han mente å merke et hat i den vestlige kultur, mot det åndelige. «… et hat som er oppstått av angst, av en dyp angst for det usynlige menneske, av angst og fornektelse av sjelen. Denne totale åndsfornektelse ligger til grunn for hele samtidens kulturliv.»

Mye av den belæring og indignasjon som mektige og kloke menn har kokt opp mot et helt vanlig menneske, som også er prinsesse, er dessverre en del av en forutsigbar og aggressiv tidsriktig polemikk - den opptrer som et gruppevesen av korrekte meninger, blinde belæringer, og aggressive utfall.

Trygve Hegnar er en fargerik personlighet - jeg kan ha stor glede av å lytte til ham og av å lese ham. Men på samme måten som monarkiet i sin nåværende form antakelig har overlevd seg selv, har forhåpentligvis den type aggressiv meningsdannelse han og de andre herrene har fremvist i forhold til Kronprinsessen, gått ut på dato. En viss underholdningsverdi må man tilkjenne dem, med de angår ikke fremtidens mennesker.