Verdien av å gå på trynet

Når man skriver historien har man en tendens til å merke seg suksesshistoriene, men det er kanskje fiaskoene som er mest verd. Den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland feilet voldsomt da han skulle presentere en fantastisk oppfinnelse, men dette førte ifølge historien indirekte til at han traff Sam Eyde. Sammen skapte de det som i dag er Norsk Hydro, Yara og Elkem.

I Norge er vi faktisk glad i å ta store sjanser. Da er det selvsagt at man tryner iblant. På slutten av nitti-tallet og begynnelsen på 2000 tallet startet en gruppe norske investorer med tung bakgrunn i olje- og gassindustrien å investere i oljerigger. De reiste til verftene i Singapore for å kontrahere, selv om det ikke var høy etterspørsel etter oljerigger. De store amerikanske riggselskapene ristet på hodet over de gale nordmennene. Spådommer om konkurs haglet, men flere tok sjansen: De satset.

Norske redere har lenge vært kjent for sin enorme risikovillighet. De satset alt: enten ble det full pott ellers ble det ruin. Et annet selskap som har lykkes er Telenor: men alle skal vite at risikoen var høy. De gamblet på globaliseringen: etablerte seg i land man forbinder med elendighet og sosial uro. Hadde de satset på de sikre markedene som Tyskland og USA eller kanskje Storbritannia, hadde selskapet ikke vært verdensledende i dag.

Men alt dette er suksesshistorier. Hva med fiaskoene? For hver suksess er det ofte mange fiaskoer. Oppfinnere som har mislykkes grovt, kanskje ikke fordi produktet har vært mangelfullt men av alle andre årsaker. Verdien av å gå på trynet er kanskje vanskelig å se - men den er nødvendig. Norge trenger aktører som er villig til å ta veldig risiko, og som er villige til å ligge søvnløs om natten. Det er noe av grunnen til at det er relativt sett få arvinger på listen over de rikeste i Norge. De som er rikest har det til felles at de har tatt risiko, kanskje ligget søvnløs en god del netter.

Av og til gaper man over litt for mye. Men her er poenget: I et marked i vekst og en konjunktur med alle pilene oppover er det bedre å gape over litt for mye enn litt for lite. Hvis man ikke går på trynet av og til, så betyr det bare at man ikke er modig nok.

For å ta risiko må man også ha styrene med seg og i disse oppgangstider må norske styremedlemmer ikke være redde for noen skrubbsår. Og denne djervheten bør vi applaudere som samfunn.

Om ikke så alt for lenge sender selskapene ut sine årsrapporter. Der skal de beskrive hvordan fjoråret gikk, og noen signaliserer også hvordan året som kommer kan bli. Flere bedrifter har slitt med fallende eksportmarked og mange har følt nedgangstidende på kroppen. Men det er i slike stunder nytenkning og innovasjon - viljen til å satse - blir mest belønnet.

Jeg håper å se mange bolde fremtidssatsninger i årsrapportene som nå kommer. Det er ikke bare investorene som bør følge med på det. Vi som håper på et sterkt norsk næringsliv bør også bejuble risikoviljen. Så får heller fiaskoene komme!