Vekk med overlegne, udugelige toppledere!

Her er ett eksempel:

Jeg har selv opplevd dem utallige ganger, og har hørt enda flere fortelle om dem: Nyansatte ledere som ankommer et firma i korrekte dresser (eller rådyre jeans) og skal endre alt i bedriften i løpet av to måneder, som regel etter avtale med styreformannen. Sistnevnte er i mange tilfeller for god kompis med de ansatte til å gjennomføre upopulære avgjørelser. Les: Oppsigelser av grånende fagfolk i alderen 50 +.

Den første tabben den nye administrerende direktøren gjør, er å kjøpe nye designmøbler til sitt hjørnekontor, til tross for at det er generell innkjøpsstopp i firmaet. Dette later direktøren som han ikke vet. Møblene, som koster minst 100.000 kroner, er nødvendige av hensyn til møter med direktørens vestkant-kamerater. Les: Kompiser i gutteklubben «Mor'n du».

Den andre dumheten direktøren (la oss kalle ham Preben) gjør, er å trykke opp allsanger til firmaets seminar på konferansehotellet Sveinungrud. Han har også medbrakt, ustemt gitar til å lede allsangen. Den oppegående og relativt trendy forsamlingen boikotter imidlertid de gule, rosa og lysegrønne sangene.

«Nøtterøvalsen», «Se der danser Bestefar», «Bedre og bedre dag for dag» slår dårlig an. Svært dårlig an. Direktøren har tapt ansikt. Attpåtil røk det en streng, som firmaets eldre, baktunge sentralbordame fikk rett i fleisen.

Den tredje og mest fatale feilen Preben gjør, er uopprettelig i helge- og firmaseminarfyll-landet Norge. (Dette skjedde vel å merke på 90-tallet, hvordan det er i dag skal jeg ikke uttale meg bombastisk om.) Uansett: På 80- og 90-tallet hadde enkelte bransjer seminarer som var relativt fuktige, men samtidig kreative. I kjølvannet av teambuildingen ble det også ikke så overraskende et visst antall skilsmisser.

Men tilbake til den fatale feilen. Kort fortalt: Direktøren gikk tidlig til sengs - selv ikke gudene vet med hvem, selv om mange har gjettet i ettertid. Men han tok med seg mye, mye mer enn en av firmaets vakre kvinner på rommet: Han tok med seg hele beholdningen av innkjøpte, alkoholholdige leskedrikker, beregnet på kreativt konsum for bedriftens medarbeidere i sene nattetimer.

Konsekvensen er uunngåelig: Alle de festglade medarbeiderne raner, rensker, robber, tømmer - samtlige overprisede minibarer. Det blir bånnski på alle rom.

Og dermed gikk det som i «Julekveld i skogen» (den geniale parodien med Astow Ericsons tekst og melodi av Otto Nielsen): Det ble fest allikevel!

Etterord: Direktøren måtte fratre etter en kortere karrière. Uten at det hadde noe med alkoholbeslaget å gjøre. Er man sosialt uintelligent, er man gjerne også udugelig på andre måter.