Veien til helvete er brolagt med bonussystemer

Publisert: 28. april 2008 kl 09.53
Oppdatert: 24. november 2021 kl 13.31

Det er sunt folkevett at folk yter mer dersom de får noe igjen for det. Problemet er at det ikke stemmer, men vi tror det, og vi lager belønningssystemer etter denne folkelige overtroen. Hvordan ting henger sammen i virkeligheten er atskillig mer komplisert.

Henry Ford satte i gang en revolusjon da han effektiviserte produksjonen samtidig som han drastisk øket levekårene til arbeiderne. Til gjengjeld leverte de mer - antagelig ikke som direkte resultat av belønning fra Ford Motor Company, men fordi de fikk mindre å bekymre seg over når de fikk bedre betalt. Omtrent samtidig, i 1929, forklarte Edward Lee Thorndike at det ikke stemmer at belønning styrker dyrs atferd og at straff reduserer den - begge deler styrker. Det er de tingene som det blir fokusert på som blir gjort: Fokuserer man på gode resultater blir de bedre, fokuserer man på dårlige resultater blir de dårligere.

Mange års forskning på dyr ble etter hvert videreført til studier av mennesker, og selv om det er godt forstått at mennesker er mer kompliserte enn dyr og at mennesker virker i mer komplekse omgivelser, er det ganske mye som er kjent - om enn ikke utenfor akademiske sirkler, dessverre - om hvordan belønning virker på mennesker.

Når min datter som nybegynner øver skalaer på saksofonen, blir hun belønnet for det, fordi det å øvre på skalaer er kjedelig men nødvendig. Ros, smil, en tur på kino, i rimelige porsjoner, er passende kunstige forsterkere i sånne sammenhenger. Hadde hun faktisk likt å øve på skalaer hadde jeg blitt litt bekymret. Over tid vil hun bli belønnet av seg selv når hun spiller på skalaen. Å spille på saksofon og følgelig høre fine melodier og oppleve følelse av mestring er naturlige forsterkere. Å belønne henne for dette, ville ødelegge for den naturlige forsterkningen.

Belønning kan hemme kreativitet, føre til misunnelse, lede til at den belønnede atferden forsvinner, føre til at nødvendige men kjedelige aspekter ved jobben kuttes til fordel for kortsiktig gevinst, og mye annet festlig. Dersom det gjøres som det vanligvis gjøres, da. Målet skal være sin egen belønning. Gode belønningssystemer er fokuserte på de delene av veien mot målet som er nødvendige men kjedelige, og de tar hensyn til at hva som er kjedelig og vanskelig er individuelt.

Belønningssystemer dreier seg både om å finne ut hva som er demotiverende aspekter ved jobben, og å finne ut om de kan gjøres på andre måter eller om de bør fortsette men belønnes for.

Det som faktisk virker, er som følger (dette er forenklet, så ikke prøv dette uten videre):

Saken fortsetter under annonsen
  1. Finn ut hvordan jobben bør gjøres mest effektivt
  2. Finn ut hvilke aspekter ved jobben som er demotiverende.
  3. Mål hvor ofte dette gjøres og belønn det når det går over en viss terskel.

Det er masse detaljer her. Blant annet er det viktig å sette en oppnåelig terskel for belønning, og denne skal heves med rimelige mellomrom. Hører du sjefen si at vi må sette opp bonussystemer fordi moderne bedrifter har det, så er du hermed advart.

Ei populær og forståelig innføring i hvordan bonussystemer fungerer er Beth Sulzer-Azaroffs «Who killed my daddy?» hvor fokuset er å redusere ulykker ved bruk av belønningssystemer, men prinsippene er de samme. Leslie Wilck Braksicks «Unlock Behavior, Unleash Profits» har en veldig amerikansk tittel, men setter lettfattelig alt du allerede vet i system og hvordan man får det til ved å bruke belønningssystemer riktig.

RL