Valla som sin egen verste fiende

Årsakene kan være mange, men kanskje har det med at Valla selv nektet å være med i debattprogrammene som naturlig nok dukket opp i forbindelse med utgivelsen. Hun tok regien, som Knut Olsen i Standpunkt så presist sa det. Kravet for deltakelse var at hun kun skulle intervjues. Alene. Kanskje hadde hun lest det en av journalistene skrev omkring Vallas boklansering: «Det lød som et ensomt rop på en slagmark alle andre har forlatt».

Jeg for min del lurer fortsatt på hva hun mente med å invitere til debatt. En debatt hun altså selv ikke vil delta i. Forstå det den som kan.

Valla skrev også at «Jeg får stå for det jeg har sagt, utad så vel som innad». Siden hun til stadighet har påpekt at «Jeg liker ikke å bli dullet med» og «Jeg er tilhenger av at folk skal si det de mener», så tenkte jeg at jeg skulle ta henne bokstavelig talt på ordet. For å vise at Valla gjennom det hun sier og skriver rett og slett faller for eget grep.

For i det hennes advokat Håkon Bleken beskriver som « kampen om virkelighetsoppfatninger», blir Gerd-Liv Valla rett og slett sin egen verste fiende.

Versjoner

Det har versert utallige historier, versjoner og konspirasjoner om hva Vallasaken egentlig handlet om. Låner vi øre til Valla selv, så dukker det opp et særdeles interessant og fullstendig ukonspiratorisk spor. For det Valla ifølge henne selv har reagert aller sterkest på, er det å bli «psykologisert» av jurister og særlig psykiatere.

Det at de sistnevnte har stilt det hun beskriver som en «psykiatrisk diagnose», har falt henne svært tungt for brystet. I den såkalte Fougnerrapporten finner vi nemlig følgende utsagn om Valla og hennes lederstil:

«Vallas forklaringer er dels preget av begrenset innsikt i, og forståelse for, hvordan hennes atferd påvirker andre, og dels et forskjønnet bilde av hva som faktisk har skjedd».

Her feller granskingsutvalget en nådeløs dom overfor Valla og hennes manglende forståelse for hvilken effekt hennes atferd har på sine såkalte omgivelser.

Vallas forståelse av dette, er at hun er «uten selvinnsikt og ikke har empati i det hele tatt». Det at hun drar utsagnet ut i en slik fundamental tolkning, sier trolig mer om Valla enn Fougnerrapporten og dens innhold. Uavhengig av tolkning og begrepsbruk, så blånekter Valla. Hun aviser det som «hårreisende» og som «personkarakteristikker langt over grensen til det injurierende». Kjernespørsmålet blir om Valla faktisk har mer selvinnsikt og større empati enn det Fougnerutvalget har klart å påvise?

Det er nå det virkelig begynner å bli interessant å ta Valla - på ordet!

På spørsmål om dette med selvinnsikt, svarer Valla i et TV 2-intervju: «Jeg har jo kanskje noen litt svake sider». Et tegn på mye og god selvinnsikt? Døm selv!

Spørsmålet er om Valla virkelig ikke forstår sin effekt på andre? Følgende eksempel kan muligens gi oss en aldri så liten pekepinn: «Vi plukker opp Nina underveis. Hun forteller at informasjonsmedarbeider Tommy Skar er på vei ned til Langesund. - Etter din beordring. -Beordret? Nei, ikke bruk sånne ord nå. Jeg har ikke beordret noen. Det var ikke slik ment.»

Valla klarer faktisk det kunststykket det er å vise en side hun nekter for i en bok som er ment som et forsvarsskrift for henne selv. Forstå det den som kan.

Utgangspunktet

Utgangspunktet for Vallasaken var, i alle fall innledningsvis, om Valla hadde vist ubehøvlet atferd som igjen var blitt oppfattet som trakasserende og sågar mobbende?

Fougnerutvalget var ikke i tvil, og det er ikke jeg lengre heller. For hva skal en tro om Vallas forståelse for kommunikasjon og atferd, når hun i boken sier følgende: «Mange ganger har jeg tenkt: Hvorfor skjeller Jens meg aldri ut?». At hun ønsker en slik respons ifra statsminister Jens Stoltenberg, sier nok ganske mye om hva vi kan forvente av Valla i så henseende.

For dem som kanskje ikke helt følger meg i mitt resonnement, tar jeg med det jeg i alle fall mener er kroneksempelet - eller kanskje jeg skal si kronbeviset - på at Gerd-Liv Valla har en helt annen forståelse for hva kommunikasjon og utskjelling er. Eller ikke er. Hun er på ferie på Gran Canaria og skriver: «Jeg står i kassen på det lille supermarkedet. Bak meg står det en som plukker opp VG. Han kikker på forsiden, stirrer på meg, og så på forsiden igjen. Han ser nokså forvirret og rådløs ut, og jeg føler en forventning om at jeg skal si noe som om jeg har noe å unnskylde. Slike øyeblikk, hvor ikke et ord blir utvekslet, er en plage. Hadde vært bedre om han skjelte meg ut».

Jeg kan bare levende forstille meg hvordan det er å måtte møte en slik leder med en slik terskelforståelse for om og ikke minst når en bør skjelle ut folk. Eller bli utskjelt. For å si det slik, så er det her skjellig grunn til mistanke.

Jeg kunne ha presentert en rekke andre utsagn som i mine øyne bare bekrefter at Fougnerutvalgets konklusjoner står fjellstøtt. Jeg velger å avslutte med et siste utsagn, som i mine øyne atter en gang slår tilbake på Valla. For nå hun skriver at «Jeg har forsøkt å beskrive det som faktisk skjedde - slik jeg opplevde det», så blir jeg enda mer trygg på mine observasjoner og konklusjoner. Hadde hun ikke tatt med ordet faktisk, så hadde jeg nok måttet gi litt mer plass til tvilen. Nå slipper jeg det. Takket være hennes konsekvente personlighet. Samt mangel på innsikt i den.

Konklusjonen min er derfor at Vallas brutale, nådeløse, hevngjerrige, tragiske og pinlige selvforsvar i bunn og grunn blir et selvangrep. Der hennes manglende selvinnsikt og forståelse for sin effekt på andre på en måte blir et slags selvskudd. Der hun bommer grovt i sitt selvforsvar, men treffer midt i blinken i sin selvavsløring.

For meg vil Vallasaken for alltid fremstå som kroneksempelet på hvor ille det kan gå med en leder som ikke forstår seg selv - i møte med andre.

Frode