Sladder på jobben

Jeg personlig tror at det noen kaller for småpratet i organisasjoner, kanskje er noe av det aller viktigste som skjer på en arbeidsplass. De er i disse samtalene, gjerne over en kaffekopp, at den viktigste informasjonen for en bedrift blir både skapt og utvekslet. Det er her vi bokstavelig talt kan ta «tempen» på hva de ansatte er opptatt av. Og det de diskuterer vil ofte være særdeles viktig det jeg kaller lærings- og styringsinformasjon. Det er også her kulturen og den mer eller mindre felles virkelighetsoppfatningen blir enten skapt eller sågar begravd. Det er i disse uformelle samtalene, at en bygger det fellesskapet og den samhørigheten som trengs for å kunne møte både uenigheter og sågar konflikter.

Og det er her mitt store MEN dukker opp. For da nytter det ikke - i alle fall ikke i lengden - å gjøre det nevnte Møhl har forsket på: nemlig å bruke 90 prosent av tiden på å snakke om kollegaer som ikke gjør jobben og om sjefer som er urettferdige eller inkompetente. For sjansen for at de en snakker om skal endre seg, er selvsagt ufattelig små. For da må vi begynne å snakke direkte med dem. Og det er tydeligvis «fali det». Jeg tror likevel at det er mye mer «fali» å ikke være åpne og tydelige (over) for hverandre. Jeg tror nemlig at det å ikke snakke åpent, ærlig og direkte med hverandre om hverandre, er det jeg vil kalle for «organisatorisk livsfarlig». For å unngå å gå i denne for alle parter ødeleggende kommunikasjonsfella, så må vi gi hverandre direkte tilbakemeldinger. Der ønsket er enten å rose for å forsterke eller rise for å korrigere.

Slik sett blir nevnte sladder i mine øyne en form for gift, som sakte, men sikkert vil bedøve og etter hvert drepe kommunikasjonsklimaet i organisasjonen. Motgiften er å tørre å konfrontere og å tørre å være åpen. Både i avsender- og mottakerrollen. Og da er vi trolig ganske nærme det vi alle ønsker, men ikke (alltid) selv gjør. Og som jeg tidligere har sagt: gir du ikke, så får du heller ikke noe!

Det heter seg at «den dagen du blir sjef, slutter folk å snakke med deg og si det de mener». Problemet da, er at sjefen definitivt ikke lengre vil ta hensyn til det du mener. Så da står den enkelte medarbeider ovenfor følgende dilemma: det du holder skjult vil aldri bli forstått og definitivt ikke tatt hensyn til.

Så mitt motto er som det alltid har vært: fra omolog til dialog. Der vi slutter å snakke om hverandre, men heller velger å snakke med hverandre. Om det vi tenker, føler og mener. Der vi bringer innholdet i sladderen over til den som trenger den informasjonen. Og der vi håper at han eller hun er i stand til å bruke denne på alle måter kostbare informasjonen på en balansert og klok måte.

Ha derfor en dag preget av åpenhet. Både utover og innover.

Frode