Sertifisering

Jeg har ledet utviklingen av et kompetansesertifikat selv. Kompetansesertifisering innebærer en del utfordringer som jeg ikke er overbevist om er håndtert på beste måte, ut fra det lille jeg har fått med meg fra selve prosessen.

Da jeg begynte på det aktuelle sertifiseringsprosjektet ante jeg knapt hva sertifisering var. Etter møter, samtaler, lesing, tenkning og feilskjær satte jeg meg ned og leste ISO 45013, som var en (nå utgått og erstattet med ISO 17024) standard for hvordan sertifisering av kompetanse bør foregå. Det er helt tydelig at den er laget av mennesker som har støtt på de samme vanskene som jeg møtte, og som har løst dem.

Et sertifikat skal oppstå som et krav fra markedet når markedet ønsker en bestemt tjeneste, men det krever spesialkompetanse å identifisere dyktige utøvere fra en stor mengde ikke dyktige. Da må det utvikles en standard, utredet av et fagutvalg bestående av et representativt utvalg av aktører i markedet. Det skal være vanntette skott mellom de som lager standarden, de som eksaminerer mot standarden, og de som lager eksamen. Ingen skal ha økonomiske eller andre fordeler ved en standard som er for lett, for vanskelig, eller irrelevant.

Hvem er det egentlig som ønsker et sertifikat for coacher? Det virker på meg som om det var coachene og kursholderne som ønsket det, mens markedet stort sett var fraværende. Det er ikke lett å få aksept for en standard hvis det er åpenbart at hensikten bak den er at coacher skal markedsføre tjenestene sine, heller enn et interessert marked som er forvirret av en jungel av useriøse aktører hvor det er vanskelig å identifisere de seriøse.

I hvor stor grad var det mulig å få uavhengige aktører fra markedet (HR-personer, ledere, fagfolk og så videre) med på det? Et sertifikats troverdighet hviler blant annet på at alle aktører i markedet føler at de har noen som taler sitt syn i komiteen som arbeider fram standarden. Arbeidet med å delta i fagutvalget skal være gratis, nettopp for å sikre at dette er noe markedet er villig til å legge en innsats i.

Hvor stor erfaring har Norsk Standard med utvikling av kompetansesertifikater? Å lage sånne sertifikater er ikke lett, oftere mer på grunn av alle interessene som er involvert og som må sjongleres, enn av at det er vanskelig å definere kompetanseområdet. Paul Moxnes' påstand om at sertifisering ikke funker innenfor samfunnsfagene faller på sin egen urimelighet. Hadde det vært riktig hadde det ikke vært mulig å uteksaminere for eksempel psykologer, sosiologer, sosialantropologer, statsvitere og sosialøkonomer.

Da jeg ledet arbeidet med utviklingen av et kompetansesertifikat for brukere av arbeidspsykologiske profilverktøy (unøyaktig og misvisende kjent som personlighetstester), fikk jeg høre at dette hadde psykologforeningen forgjeves jobbet med siden 1974. At det ikke fungerte for coachene denne gangen behøver ikke bety at det aldri vil fungere. Det er ikke sikkert det er coachbransjen som må ta seg sammen - ambisiøse og seriøse aktører finnes det kanskje allerede nok av. Markedet må ønske seg et sertifikat og være villig til å gjøre det som trengs for å få det til.

Hva så med de utenlandske sertifikatene? Kan vi tro på dem? Her er jobben egentlig enklere - det kan være vanskelig å definere coaching, men det er ikke vanskelig å avgjøre om et sertifikat er troverdig. Dersom de utenlandske sertifikatene er laget som skissert i ISO 17024, er det grunn til å ha tro på dem. Sertifikater som ikke er laget på måter som ligner denne, ville ikke jeg kastet bort tid på.