Se på meg, og jeg takker nei
Sykehuset Innlandet får ikke søkere til sin stilling på grunn av at flere av de potensielle søkerne ikke vil offentliggjøre sine navn. Styret i Nasjonalmuseet innså dette da ny direktør skulle ansettes - konfidensialitet var en betingelse for å få gode søkere.
Det er ikke bare Nasjonalmuseet som har erkjent dette for lenge siden. Spør man vårt rekrutteringsselskap, Hartmark Executive Search AS, som har vært i markedet i mange år er svaret entydig. Rekrutteringsprosesser som ikke er konfidensielle går glipp av mange gode kandidater.
Innstrammingene i Offentlighetsloven, som trer i kraft 1. januar, skal gi offentligheten en bedre tilgang på søkelister. Denne innstrammingen rammer det offentlige selv, rett og slett fordi de går glipp av mange gode søkere. For Stortinget er det tydeligvis viktigere å sikre at omverden er løpende oppdatert om hvem som søker en stilling, enn å legge til rette for at offentlige etater får flest mulige og dyktige søkere til sine lederstillinger.
Dette eksempelet setter offentlighetslov og personvern på spissen, og debatten drukner i sjablonger om kameraderi, korrupsjon og offentlighetens krav om innsyn i viktige saker. Redaktørforeningen har blant andre støttet innstrammingene, noe som er helt naturlig når vi vet at deres viktigste oppgave for egen virksomhet er å sørge for tilgang til informasjon som kan selges videre.
For de fleste er det å søke en jobb en prosess hvor vi ønsker minst mulig innsyn. For deg som leder kan det være direkte skadelig at omverden får innsyn i at du søker deg en annen jobb. Hva vil dine kunder si, hva vil de ansatte si? Hva vil styret og eventuelle aksjonærer gjøre? Ledere lever av å ha tillit både opp- og nedover i organisasjonen sin. Så hvis du ikke får jobben, vil man da stille spørsmålstegn om ditt engasjement og din lojalitet i ettertiden? For ledere er dette et dilemma som klart går ut over deres personlige behov for privatliv.
Jeg tror det er en sunn øvelse for de fleste som forfekter offentlighetens innsyn i jobbsøkeprosesser å spørre seg selv om de kan tenke seg samme praksis for egen del. Neste gang du søker en jobb, er det da uproblematisk å kopiere alle dine kontakter og informere din sjef, dine ansatte og alle som kjenner deg om at du søker en annen jobb?
