Redaktør Lerøs ukritiske lederanalyser

Siden jeg opplever at redaktør Lerø ofte tar i bruk begrepet heksejakt, så kan jeg forsikre han om at det ikke er det (ham) jeg er ute etter. Jeg har truffet Magne Lerø flere ganger, og opplever ham som en engasjert og til tider svært skrivefør person. Det jeg nå likevel vil forsøke å gjøre, er å sette et nærmere søkelys på noen av hans (forsvars) analyser vedrørende noen særdeles medieprofilerte personer og deres saker. Det handler altså om hans rolleutøvelse som redaktør for en avis om ledelse for ledere.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ofte opplever store deler av pressen som noen som nærmest er på hvileløs jakt etter (å skape) konflikter og uenigheter. Av og til tøyer de denne følsomme strikken altfor langt, og heldigvis blir mange av dem felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Jeg opplever videre at pressen oftere og oftere jager i flokk, og at det sjeldent er journalister og redaktører som går motstrøms. Der opplever jeg redaktør Lerø som en som både tør og vil tale «Roma midt imot». De som har lest noen av mine blogger, skjønner trolig at jeg ofte lider av samme trang. Likevel opplever jeg at redaktør Lerø i flere saker har vist at det å vurdere ledere og ledelsesprosesser nok ikke er hans aller sterkeste side. I alle fall ikke alltid. Det er trolig også årsaken til at de fleste av hans ledere i bunn og grunn handler om politiske og samfunnsrelaterte analyser.

La oss derfor se nærmere på Magne Lerøs lederanalyser omkring kontreadmiral Karlsvik, Gerd-Liv Valla og nå Manuela Ramin-Osmundsen. Det er ikke bare det at han har vurdert og beskrevet disse lederne som gode og dyktige ledere. Nei, redaktør Lerø har faktisk gått såpass langt at han har forsvart og støttet dem i deres konkrete saker. Det opplever jeg i utgangspunktet som noe som er både bra, riktig og viktig. Ledere under sterkt press, bør nemlig ha folk som tør og vil se på dem med andre øyne. Problemet til Lerø, i alle fall i mine øyne, er at alle disse tre nå er blitt tatt i enten direkte løgn eller at de har hatt et særdeles avslappet forhold til det vi mennesker vil kalle sannheten. Så når Lerø angriper oss som angriper det han trolig ser på som ofre, så gjør han på en måte akkurat den samme feilen han påstår vi gjør. Bare med motsatt fortegn. Han går nemlig i forsvar for dem like fort som han mener vi går til angrep på dem.

Det er som sagt prisverdig, men da bør forsvarstalen - som altså samtidig er et slags angrep - være bygd på en særdeles god og gjennomtenkt analyse. Da holder det ikke at Lerø og en del andre nærmest på en naiv måte tror på alt det de «tiltalte» sier og påstår. Eller at det er vi andre som er altfor raske på labben, det er vi som vurderer feil, det er vi som er sneversynte, det er vi som er mediemoralister, og så videre. På samme måte som de han forsvarer (etter hvert) faller for egne løgner og usannheter, så vil forsvarsmuren Lerø har prøvd å bygge opp omkring dem rase sammen som et korthus. Og da står vi igjen med hvem som i bunn og grunn var for rask på eller sågar med labben?

Kontreadmiral Karlsvik har nå blitt tatt i direkte løgn. Det var først når aktor la frem et bilde ifra konfirmasjonen, at Karlsvik til slutt måtte innrømme at han nok likevel hadde vært der. For ikke å nevne det faktum at aktor hadde funnet underskriftene til hans to døtre på en gokartbane. En bane de aldri hadde vært på. Der han selv påsto at han hadde kjørt med noen kadetter - han ikke husket navnet på. På samme måte som han verken har husket eller klart å finne ut navnene på mange av dem han har hatt som gjester på ulike middager. Lite troverdig spør du meg.

Gerd-Liv Valla ble også tatt i å komme svært tett opp til det å lyve (brevsaken) og i å ikke ha fortalt sine nærmeste sannheten omkring Yssensaken og dens utvikling. Lite troverdig spør du meg.

Den siste"forsvarssaken redaktør Lerø har forsøkt å føre i sin lederspalte, er saken eller røret omkring Manuela Ramin-Osmundsen. Den nå avgåtte barne- og likestillingsministeren ble tatt i gjentatte enten løgner, usannheter, bortforklaringer eller unøyaktigheter. Til slutt ble dette egenproduserte sammensuriet en kvikksand hun nådeløst ble trukket ned i. Lite troverdig spør du meg.

Ser vi Magne Lerø sine kommentarer i ettertid, så er det sikkert prisverdig at han, i motsetning til mange andre, stolte på det Ramin-Osmundsen sa. Hun hadde, som han uttalte i Tabloid, bare vært litt unøyaktig. Magne Lerø mener trolig at vi mennesker i utgangspunktet må stole på det andre mennesker sier. Det er et flott og godt utgangspunkt, men når ord og handling ikke henger sammen, så bør vel noen alarmklokker begynne å ringe. Da Stoltenberg etter hvert tok av seg øreklokkene i Ramin-Osmundsensaken, så slo i alle fall alarmkimingen inn for det vi trygt kan beskrive som for fulle sirener. Han ble i siste liten vekket, for deretter å oppdage at han allerede var blitt sterkt svekket. Slik sett kan vi dra den enkle læring for ledere i krise: jo tidligere vekket, jo mindre svekket.

Jeg mener at redaktør Lerø er svekket i forhold til hans egne analyser omkring de ovennevnte lederne. Det har vist seg i ettertid at hans forsvar av både Karlsvik, Valla og nå Ramin-Osmundsen, har bygd på at han har trodd på dem og det de har sagt. Eller rettere sagt: han har angrepet oss andre for at vi ikke har trodd på dem. Det har vist seg å være tillitsfullt og medmenneskelig, men i mine øyne naivt og ukritisk. Det har vist seg at alle disse tre personene har vært det vi på godt norsk vil kunne kalle for løgnere. Der det mest alvorlige er at de har løyet i svært fremskutte og samfunnsviktige roller. Da blir det nesten for dumt av noen å påpeke at vi mennesker generelt både lyver og husker selektivt. Det må vi gjerne gjøre, men ikke i toppstillinger i det norske samfunn. Eller å peke på at andre ledere og politikere har løyet, gjort hverandre vennetjenester og sluppet unna. Ja vel og så da? Skal vi liksom tillate at noen lyver og stjeler fordi andre har gjort det? Og som sågar har sluppet unna? Selvsagt skal vi ikke det!

Spørsmålet mitt blir derfor: har redaktør Magne Lerø - og en god del andre - noe å lære av at de personene de offentlig har forsvart faktisk enten har løyet eller hatt et mildt sagt omtrentlig forhold til sannheten? Jeg for min del håper at redaktør Lerø ikke er like rask på avtrekkeren hver gang noen offentlige personer blir utsatt for både pressens, bloggeres og folkets søkelys. Der han ikke går like fort i forsvar ved å kritisere oss andre for å gå altfor fort til angrep. Det fremstår ikke særlig troverdig av en redaktør i en avis for ledere i å forsvare ledere som etter hvert fremstår eller blir tatt som direkte løgnere. Lederskap handler for det meste om tillit og troverdighet. Der det å lyve eller la være å si sannheten er en dødssynd.

For i verste fall står redaktør Lerø selv i fare for å bli en medvirkende aktør i det å forsterke løgnene, usannhetene, omtrentlighetene, bortforklaringene og omgåelsene. Og det er vel ikke akkurat det som er en redaktørs fremste oppgave?

Så mitt lille poeng i denne forholdsvis lange bloggen er å påpeke at et ukritisk forsvar er like kritikkverdig som et ukritisk angrep.

Jeg ønsker uansett redaktør Magne Lerø og alle andre lykke til videre med å forsvare de lederne som virkelig trenger det!

Frode

.