Politikere i solnedgang
Da kan man gjøre som valganalytiker Svein Tore Marthinsen gjør i en kronikk i Aftenposten 12. august. Han formulerer det mange ikke tør å si: «Tenk om Frp lykkes i sitt prosjekt». Marthinsen tror ikke det vil skje, og jeg håper ikke at det skjer - men om det skjedde - da kunne det tenkes at Norge ender opp med å bli radikalt endret. En endring som mange hevder, stadig i følge Marthinsen, er overmoden i et samfunn som er i ferd med å stivne i formen.
Selv om jeg ikke nødvendigvis tror at en slik endring vil være til det bedre, har Marthinsen rett i at det norske samfunnet er i ferd med å stivne i formen. Nordmenn og norske myndigheter er dessverre blitt så selvgode at de ikke ser hva som skal til for at Norge og norsk næringsliv skal forandre seg, og det i god tid før oljealderen tar slutt. Politikernes programerklæringer innen utdanning, forskning, innovasjon og tilrettelegging for norsk næringsliv er for innholdsløst og svakt. Norge kan bli det nye GM. Strippet for evne til å skape nye tanker og ideer.
Styreformannen i General Motors (GM), Rick Wagoner, erklærte rett før jul i fjor at selskapet hans var klar til å lede an i utviklingen av biler i 100 år til. Dette er en kommentar som bare kunne kommet fra munnen på noen som enten var naivt optimistisk eller håpløst desillusjonert. GM gikk ikke konkurs fordi de gjorde én spesiell gal avgjørelse. Det var heller ikke fordi de ikke gjorde noe som helst. Men de gikk konkurs fordi de ble for selvgode. Et lite kortsiktig steg ad gangen. Som en som røker to pakker sigaretter om dagen. GM tok selvmord steg for steg. Ledelsen belønnet finansiell sjonglering høyere enn inspirerende ingeniørarbeid, og lot MBA-typer bestemme over bilfolket på gulvet.
Amerikansk bilindustri gikk nedenom og hjem fordi de var selvrettferdige og argumenterte for hvorfor deres fastgrodde og gamle måte fortsatt var en riktig måte å produsere biler på. Det samme gjør norske politikere i forhold til hvordan vi skal skape nytt næringsliv. Verken innovasjonsevnen eller innovasjonstakten blant norske styresmakter og bedrifter er god nok. Endringskompetansen er rett og slett mangelfull. Både ledere, ansatte og politikere setter seg på bakbena når noe bør endres bort fra det etablerte.
I følge strategi-guru Gary Hamel er det er tre ting som vanligvis gjør ledere i overkant selvrettferdige. Det første handler om praktiske vanskeligheter i å opprettholde leveranser som er over gjennomsnittlig bra. Deretter handler det om å fornye strategier som tidligere var vitale og levende, men som plutselig drar på årene. Til sist handler det om at utviklingen ruster fast. Men det er også en fjerde grunn. Suksess korrumperer. Straks et selskap blir industrileder, begynner ansatte - fra topp til bunn - å tenke defensivt. Plutselig føler de ansatte at de har mer å tape på å utfordre status quo enn å kaste den rundt for å komme på nye og bedre ideer. Endringskompetansen forvitrer. Dette er også en god beskrivelse på situasjonen i Norge i dag. Og valgkampen.
Tom Tidemann går til kjernen på problemet i Dagens Næringsliv, samme dag som Marthinsen. Han påpeker at det er komplisert og risikofylt å være gründer i Norge sammenliknet med andre land i Europa. Dermed blir det vanskelig å tenke nytt for å skape et næringsliv som skal overta der oljen slutter. Og når det er så vanskelig å starte noe nytt, hvor vanskelig er det ikke da å endre noe gammelt? Vi må bli flinkere til å se Norge utenfra hvis vi skal unngå å gå i GM-fella. Vår suksess vil måles etter omstillingsevne og evnen til å takle oppfattelsen av egen fortreffelighet. Det er med dette i mente at det norske folk bør gå til valgurnene 14. september.
