Økonomi mot psykologi: Er mennesker rasjonelle?

Espen Sirnes, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen i Tromsø skriver i Dagens Næringsliv 2009-10-28 at Markedet er nær 100 prosent effektivt og at Den mest hensiktsmessige hypotesen er at investorer er fullt ut rasjonelle og at Nei, han tuller ikke.

Det er mulig at jeg ikke skjønner artikkelen. Gudene skal vite at økonomi har jeg ikke greie på, verken i teori eller praksis. I så fall vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger på hva jeg ikke har skjønt. Sirnes skriver i og for seg overbevisende om at

De viktigste fundamentene innen finansteorien står fortsatt fjellstøtt. Antagelser om det motsatte beror for det meste på misforståelser

OK, så aktørene er rasjonelle og modellene er perfekte. Så hvorfor

Finanskrisen begynte å demre våren 2007 i form av mystiske verdifall på kredittforsikringspapirer. Vi vet i dag at dette skyldtes at enkelte markedsaktører allerede da innså rekkevidden av råtne amerikanske boliglån. Prisfallet som til slutt ga seg utslag i en finanskrise uten sidestykke skjedde altså helt i tråd med teorien om effektive markeder. Godt informerte aktører solgte unna fordi de korrekt forutså problemer i markedet.

«Mystiske.» «Vi vet i dag.» «enkelte markedsaktører allered da innså». OK, men hvorfor innså ikke alle det, dersom de var så rasjonelle? Er det sånn at aktørene er rasjonelle, men velger å ikke bruke rasjonaliteten sin? Hvorfor forutså ikke alle dette, dersom modellene er så perfekte, og alt dette skjedde innenfor rammene til de eksisterende modellene? Dog:

Det som gjør slike uttalelser litt pinlige, er at dette er et helt trivielt problem som kan løses ved å anta at markedets risiko varierer. Dette har det vært forsket på siden 1970-tallet, det er blitt utdelt Nobelpris i det og det er med dagens regnekraft helt uproblematisk å implementere i eksisterende prisingsmodeller.

Ja, OK, så er problemet at det er risiko involvert, og at akkumulert risiko kan gi morsomme utslag? Men vitenskap handler ikke bare om å beskrive og forklare, men også om å kunne predikere, og all den tid modellene ikke predikerte finanskrisen, er enten modellene mangelfulle eller aktørene tar irrasjonelle risikoer:

Det er også lett å se at papirene som finansierte dem var så hårreisende kompliserte at selv ikke bankene forsto hva de drev på med. Når disse papirene ikke engang kunne omsettes på åpne markedsplasser ble forvirringen total og prisingen fullstendig fiktiv. Disse produktene ble så pådyttet intetanende og grenseløst naive investorer, gjerne utenfor USA. Drivkraften var et rundhåndet bonussystem for bankansatte som ga rikelig belønning for salg av produktene, men intet ansvar når det gikk galt.

OK, ikke alt var åpent marked. Men i virkeligheten er jo ikke alle markeder åpne, og dette burde modellene kunne ta høyde for dersom de er så perfekte. Og ikke desto mindre:

Var så dette sosialt eller moralsk ønskelig? Selvfølgelig ikke. Var det som skjedde i tråd med hypotesen om effektive markeder? Definitivt.

At noe er i tråd med en hypotese er vel ikke helt det samme som at modellen er perfekt. Så med utgangspunkt i disse kommentarene hører jeg gjerne fra leserne om hva mannen egentlig mener. Hvordan kan rasjonelle aktører i et marked som kan beskrives perfekt skape noe som har så stor betydning for så mange uten at en kritisk masse skjønte at det kom til å skje, og forhindret det?

Nå mener jo mange at det må nye modeller til, og at markedet kanskje ikke består av så rasjonelle aktører likevel. Så nå skal jeg gå Sirnes i næringa og forklare at jo, aktørene er rasjonelle, men rasjonalitet er komplisert. Sannelig blir ikke psykologene beskyldt for å være for lite på banen. Ellen K. Nyhus spør oss i Dagens Næringsliv 2009-11-02 om hvorfor psykologene ikke har noen alternative modeller å tilby. Men det har vi da. Nyhus nevner at økonomer tok rasjonalitet i betraktning alt i 1930, og flere senere modeller. Men psykologer har visst bare skrevet om enkeltmenneskers økonomiske beslutninger.

Jeg nevner ofte B.F. Skinner når jeg skriver om psykologi. Ikke fordi han er den eneste psykologen jeg har lest, på langt nær, men 1) han skrev mye, 2) han var innom det meste, 3) det er overraskende lenge siden, og 4) jeg kjenner ham godt. Han skrev om økonomiske beslutningsmodeller alt i 1953. I Current Trends in Experimental Psychology (1947) Skriver han

Whatever his field, the social scientist does not currently find in the science of psychology a conceptual scheme with which he can talk about human behavior consistently and effectively. Economic man, political man, the group mind these are crude explanatory fictions which need to be replaced by a sound behavioral theory. That such a theory need not be essential to a true social science is beside the point. There is no question that it would be enormously helpful.

Skinner bruker resten av karrieren sin på å oppdage de lovene som beskriver menneskelig atferd. Så, hva kan vi si om å oppdage lover som beskriver menneskelig atferd? Vel, Hilde C. Bjørland skriver i Dagens Næringsliv 2009-09-18:

Det meste av økonomifaget har likevel beveget seg i en annen retning, der man tror på rasjonelle aktører og effektive markeder. I en slik verden kan det ikke bygge seg opp bobler som kan sprekke.

Jeg antar at et marked bestående av rasjonelle aktører er et marked hvor aktørene ofte nok har tilstrekkelig informasjon til å både vite hva de mest fornuftige økonomiske beslutningene er, og at de faktisk handler deretter. Irrasjonelle aktører fatter ikke de beste beslutningene. Men er det mulig å lage økonomiske modeller i et marked av irrasjonelle aktører? Jo, naturligvis er det det. Et premiss jeg ofte hører (men ikke så ofte leser - jeg regner med at det er generelt antatt og underforstått) er at man ikke kan forutse handlingene til irrasjonelle aktører. Det ser ut til at det blir antatt at rasjonalitet er lovmessig (altså kan beskrives og forutsies), mens irrasjonalitet ikke følger lover. Dette er ikke riktig.

Menneskers atferd er en funksjon av samspill mellom organisme og omgivelse. Ofte arbeider vi for å maksimere profitt. Av og til gjør vi ting selv om vi taper penger på det, som når vi gir til fattige, eller bruker mer enn vi trenger på å ha det pent rundt oss. Når vi snakker om å gjøre ting selv om vi vet at vi taper penger på det, snakker vi vanligvis om verdier. Å gi til fattige er en verdi (og det kan lønne seg i det lange løp), å ha det pent rundt oss er en verdi (det kan også lønne seg i det lange løp). Å la være å gjøre den innsatsen som skal til for å redde verden fra klimaendringer er avgjort ikke rasjonelt (det lønner seg ikke selv i det svært korte løp), men den irrasjonelle (uøkonomiske) atferden følger lover.

B.F. Skinner skriver i Why we are not acting to save the world (1982) at vi er selektert for å reagere på ting som nylig har skjedd. Vi reagerer naturlig på trusler som er her og nå. Vi reagerer ikke på ting som ikke har skjedd ennå. Vi lærer (langsomt) av erfaring, men vi kan ikke lære av ting som ennå ikke er skjedd. Vi er skapt for å maksimalisere profitt på svært kort sikt, og vi er skapt for å oppsøke sukker, fett, salt og sex. Vi skaper kulturer hvor vi ser på det som syndig å oppsøke slikt - fordi noen har vært smarte nok til å se at for mye ikke er sunt. Likevel blir vi fete, late og for mange - fordi vi har skapt samfunn hvor slikt er for lett å få tak i.

Hvis vi skal redde verden, må vi skape samfunn hvor vi får føle de langsiktige konsekvensene av irrasjonell atferd på kroppen. Vi reagerer med flukt, de fleste av oss, helt til vi ikke lenger kan flykte. Det er ikke rasjonelt - dvs. det lønner seg ikke på lang sikt - men det er veldig forutsigbart. At vi er sånn har vært kjent i over femti år. Mennesker som kjenner markedet vil handle for å optimalisere profitt på kort sikt for seg og sine. Negative konsekvenser som man ennå ikke har erfaring med vil underslås og undergraves helt til man har følt dem på kroppen.

Det finnes unntak - mennesker som fra barnsben av oppdras til å ta bredere perspektiver og å handle på lang sikt vil oppføre seg mer som de tenkte rasjonelle aktørene. Men å være slik forutsetter ikke bare utdannelse (å vite at), men dannelse (å leve slik man lærer). Det er rett og slett ikke mange nok mennesker som har vokst opp i omgivelser hvor slikt blir lært.

Lovene som beskriver rasjonell og irrasjonel atferd ble formulert på trettitallet og er kjent gjennom atferdsanalytisk teori og forskning. Den er i liten grad gjort tilgjengelig for økonomer, men atferdsøkonomer ser ut til å gjenoppdage lovene. Om det er noe håp i det vet jeg ikke - for selv om vi får laget økonomiske modeller som tar hensyn til hvordan mennesker faktisk oppfører seg, gjenstår hovedproblemet: Det blir for vanskelig å få mange nok mennesker med oss på å lage et samfunn som forbereder mennesker på framtida.