Mobbing - slutte eller bli i jobben?

Enten så svelger du unna og godtar det du utsettes for. Eller så tar du rett og slett hatten og går. Ikke noe om å ta opp saken, gå i dialog, stå i prosessen, drive aktiv konflikthåndtering, mekling eller annen prosesshåndtering. Hun mener videre at det nå er blitt altfor lett for arbeidstagere å påstå seg utsatt for mobbing og trakassering. Ledere er rett og slett blitt vergeløse, mener hun. Nå kan nemlig alle ledere i Norge bli beskyldt for alt og ingenting av alle og enhver.

Jeg er mildt sagt usikker på om jeg skal ta Ørjasæter på alvor, eller om jeg skal følge hennes egne råd og rett og slett bare overse henne og hennes i mine øyne til dels fjollete utsagn.

Siden jeg setter pris på folk som sier ifra om det de mener og står for, så velger jeg likevel å ta Ørjasæter på alvor. Det blir dessverre ikke så lett, da jeg er blitt preget av hennes ulike utsagn og opptredener i forbindelse med Vallasaken. Der hun som Vallas coach i ettertid har forsvart Valla på alle mulige og umulige måter. Der toppen - eller skal jeg heller si bunnen - på kransekaken var hennes utsagn om at Vallas bok var en bok full av humor. Jeg holdt på å dette ned av stolen da jeg hørte hennes utsagn i Redaksjon EN i NRK1. Der vi samtidig fikk høre ifra forlagsdirektøren det utrolige utsagnet om at boken til Valla ikke hadde noen form for personkarakterstikker! Lider alle i «Vallakretsen» av virkelighetsvegring, eller? La meg for orden skyld ta med ett av svært mange utsagn fra boken til Valla, som i mine øyne torpederer disse to særdeles innhabile meningsbærerne:

«De siste månedene har mange vært bekymret for at jeg skulle ta mitt eget liv. Hvis jeg hadde gjort det, så ville Weisæths oppførsel, både før og i dag, vært en viktig årsak. Han fremstår nå som den fremste håndlangeren i denne hekseprosessen, sammen med sin psykiaterkollega, den alltid smilende Hellesøy. Mennesker tilsynelatende uten medmenneskelighet.»

Dersom dette ikke går under betegnelsen personkarakteristikker, så vet ikke jeg!

For øvrig synes det som om både Valla og Ørjæsæter har mistet munn og mæle etter at boken «Vallas fall» kom ut. Det skjønner jeg særdeles godt. For å lese hva som der kommer frem, og se det opp imot det Valla og Ørjasæter tidligere har uttalt, blir rett og slett pinlig. Eller sågar trist.

Når nå Ørjæsæter fortsetter sin kamp for at vi ikke skal mobbe ledere for at de mobber og trakasserer, og at vi bør gå dersom vi blir mobbet, så blir spørsmålet og for så vidt min bekymring hvorvidt Ørjasæter rett og slett forstår det hun skriver og snakker om. Jeg er i tvil, og jeg tviler faktisk på om jeg skal la tvilen komme tiltalte til gode. La meg utdype dette.

Ørjasæter har åpenbart brukt noe tid på å sette seg inn i mobbetematikken. Det ser jeg særlig når jeg leser hennes kronikk i Samtiden. Jeg er likevel usikker på om hun dermed forstår problematikken. Jeg skal glatt innrømme at dette med mobbing ikke er lett, og at vi er inne i mange forskjellige typer minefelt. Vi har for eksempel store motsetninger imellom det juridiske og det emosjonelle. «Kom med fakta og ikke følelser» var for en tid tilbake Ørjasæters retoriske sverd for å påpeke at vi er på ville veier i debatten om mobbing i Norge. Problemet er at dette sverdet på alle måter også er et tveegget sverd. Lettest var det å oppdage i et av hennes egne utsagn knyttet til argumentasjonen omkring mobbing: «Jeg har lest Fougnerrapporten, som i stor grad argumenterer med Ingunn Yssens tårer og hennes voldsomme egenerklærte følelser.»

Her gikk Ørjasæter i mine øyne rett i den samme fellen hun advarer mobbeofrene å gå i. For ved å bruke ordet «voldsomme» om Yssens følelser, så har hun selv brakt inn et ord som i høyeste grad handler om subjektive reaksjoner og følelser. Voldsomme i forhold til hva og hvem, spør nå jeg, og lurer på om Ørjasæter har sett på for mange Rema 1000-reklamer når hun skal prøve å forenkle et særdeles komplisert tema. Uansett viser Ørjasæter hvor lett det er å snuble i både egne utsagn og sågar egne følelser.

Denne gangen er det et tilsvar Ørjasæter ga til en av jobbekspertene i Aftenpostens søndagsutgave 2. desember som har opprørt meg. Og åpenbart andre. Utgangspunktet var jobbekspertens svar at dersom en opplever en fjollete leder som flørter upassende, alltid kommer for sent, snakker ustanslig i mobiltelefonen og aldri lytter, så bør en ta kontakt med verneombudet og snakke ut om saken.

Ørjasæters tilsvar 4. desember er at hun synes det er et virkelig dårlig råd. Hennes motråd er å gå - eller rett og slett akseptere lederen og dennes atferd. Hun skriver at det går faktisk går an å slå seg til ro med at sjefen er et fjols. Forutsetningen er at en «er glad i jobben sin og har evnen til profesjonell distanse og en smule stoisk ro.» Når hun så følger opp med at «Akkurat det siste ser ut til å være på sterk retur i norsk arbeidsliv, der enhver menneskelig svakhet ved sjefen oppfattes som et psykososialt arbeidsmiljøproblem», så begynner jeg virkelig å lure på om Ørjasæter har forstått hva dette med tillit, relasjoner, usikkerhet, utrygghet, mobbing og trakassering faktisk er og ikke minst innebærer?

Heldigvis er jeg ikke alene om å stusse over Ørjasæters innlegg og kompetanse. I et tilsvar 6. desember sier verneombud Andrew Kroglund at Ørjasæter drar dette for langt, og at dette er mer enn det en som arbeidstager bør tåle. «Dette kort og godt fordi et godt psykososialt arbeidsmiljø skal fremmes av samarbeid, fornyelsesevne, effektivitet, virke helsefremmende og øke trivselen. Det skjer ikke ved en sur, udyktig og usympatisk sjef.»

Kroglund, som åpenbart vet hva han snakker om, avslutter sitt korte, men særdeles poengterte innlegg med følgende budskap: «Kanskje det beste rådet til arbeidsplasser rundt omkring må være å ikke bruke Ørjasæter som bedriftsrådgiver.»

Vel, det får bli opp til den enkelte å vurdere. Min læring av dette som leder- og bedriftsrådgiver, er blant annet at jeg bør tenke meg om minst to ganger før jeg gir konkrete råd. Og at all PR ikke nødvendigvis er god PR. Slik sett burde jeg trolig ikke ha skrevet denne bloggen. Men det hjertet er fullt av, renner gjerne munnen over med. I alle fall gjelder det ofte for meg. Og åpenbart også for Ørjasæter. Og mange andre. Dessverre og heldigvis. Alt ettersom.

Ha uansett en god dag preget av gode råd ifra gode rådgivere - deg selv inkludert!

Frode