Lederrollens mange ansikter

Det er da heller ikke meningen. Som president og leder gjorde Reagan manges spådommer til skamme. Ikke bare ble han gjenvalgt som president: Han ble også gjenvalgt med bravour. Å få flertall i 49 delstater i 1984 var en prestasjon som overgikk alt det Ronald presterte på lerretet i løpet av en nesten 30 år lang karrière som filmskuespiller. For å si det på en annen måte: Ronald fikk hovedrollen til slutt, og på en langt større arena enn Hollywoods cowboyscene. Han ble ikke en gang skadeskutt med annet enn løskrutt...

Om å sette ledere i bås

Mitt poeng med å nevne Ronald Reagan, er enkelt og greit: Man skal ikke alltid bedømme lederne ut ifra deres tidligere meritter, og spesielt ikke på grunnlag av prestasjoner som ligger på kanten av eller på utsiden av lederrollen.

"En leder med suksess er en som kan delegere alt ansvar, plassere all kritikk hos andre, og inkassere æren selv, " skal Reagan ha sagt - hvis det da ikke var en ghostwriter på bakrommet som formulerte denne morsomheten.

Uansett: Presidenten med det lave hårfestet hadde sin særegne sjarm, selv om vi nordboere nok syntes den virket vel amerikanisert.

Vi glemte aldri at han hadde vært B-skuespiller i westernfilmer som selv ikke avsides bygdekinoer fant det bryet verd å vise i sin tid.

Om å gjøre seg overflødig

Når vi bedømmer andre, vil vi helst tro at vi selv er kloke og gode menneskekjennere. Som lederutvelger er jeg selv nødt til å ha troen på at jeg har slike egenskaper. Hvordan skulle det gå hvis en rørlegger ikke selv trodde på at han kunne lage tette rørkoblinger?

Fra mitt ståsted har jeg personlig mest sans for de lederne som forstår å gjøre seg selv overflødige. Jeg kunne gjerne ha føyd til: Tilsynelatende overflødige. For selv om det så vakkert heter at ingen er uunnværlig, så mener jeg også prinsipielt at ingen er overflødig - forutsatt at man finner sin rolle i helheten.

En leder må ikke spille hovedrollen i alle sammenhenger. Hun/han behøver ikke å fortelle de beste vitsene, og trenger ikke å lede alle viktige møter. Tvert imot: De lederne som er smarte nok til å holde seg litt i bakgrunnen, holder ofte lenger. "Kloke ledere gjør det på bakrommet," kunne jeg ha skrevet, men da ville både du og jeg kanskje tenke på det orale rommet i det velkjente hvite huset.

Om å eksponere seg

Ledere bør være utadvendte, relasjonsskapende, teambyggende, motiverende, dynamiske, visjonære etc. - bare for å nevne noe av de velkjente ordene som nevnes i stilling ledig-annonser.

Finnes det levende mennesker som besitter alle disse egenskapene? Kanskje ville det være bedre å bestemme seg for noen færre egenskaper og heller finne kandidater som har en større mengde av disse fortrinnene?

En norsk leder (ikke blant A- eller B-kjendisene) fremsto nylig på TV som en lett parodisk Dean Martin - vel å merke i fullt alvor. La meg si det slik: Han var mye mer Dean Martin enn Dean Martin noen gang var. Etter 15 julebord med et slikt crooner-show tror jeg de fleste kolleger ville ha vært kurert.

Kanskje var det ikke tilfeldig at denne mannen tydeligvis for tiden jobbet i et enmannsfirma?
Om å leve opp til forgjengeren

"Joda, den nye sjefen er sikkert bra, men hun/han blir jo aldri så bra som Jensen..."

Replikken kunne ha vært hentet fra en hvilken som helst firmakantine kl. 11.33 noen dager etter et lederskifte. Har man hatt en elsket leder - gjerne litt streng, men rettferdig - blir etterfølgeren betraktet med en viss skepsis. "Hun/han er jo så ung," kan være et annet utsagn. Ingen tenker på at den tidligere lederen også var i 30-årene en gang, og faktisk alt da var leder.

Når nyutnevnte ledere spør meg hvordan de bør lede, er det vanskelig å gi et standardsvar. Hvis vedkommende som spør meg om råd, er av den (litt for) visjonære typen, pleier jeg å sitere Georg Brandes' postulat: "Massene vil følge en leder som marsjerer tyve skritt foran. Hvis han er tusen skritt foran, ser de ham ikke og følger ham ikke."
Konklusjon

Lederrollen har utallige ansikter. Og begrensingens kunst gjelder her som ellers i livet. En leder kan derfor med hell gjemme noen av sine rolleskikkelser til venne- eller familiekretsen.

Som en gitarkamerat av meg pleier å si: "En gentleman er en som kan spille gitar, men som ikke gjør det..."