Lederens nye frontsoldater
Det skjer stadig oftere både i offentlige etater og i det private næringsliv: Når det blåser som verst på toppene, søker vedkommende som sitter øverst assistanse nedover i rekkene. Ropet fra fjelltoppen er entydig: "Hjelp meg før jeg faller ned, vær så snill! Jeg skal love å forbedre meg, bare du hjelper meg."
Fallhøyden er stor, og det haster som regel med å hjelpe. En sjelden gang kan en kjapp kommunikasjonsstrategi og en pressemelding være nok for å få gribbene til å holde seg unna en stakket stund - men vanligvis varer det ikke lenge før toppsjefen er ønsket til skafottet. Da er hun/han som regel usedanlig opptatt med svært viktige ting, fortrinnsvis i utlandet. Alt er mye viktigere når det skjer utenfor Norges grenser.
I slike situasjonen må frontsoldatene ut i felten, enten det er snakk om Redaksjon1 eller Kveldsnytt. Frontsoldatens tittel er gjerne kommunikasjonsdirektør eller noe sånt, og det er vel å merke ikke snakk om en kommunikasjonsperson fra et eksternt firma. Disse jobber bare i kulissene, gjerne i kontakt med den bortreiste lederen og den interne kommunikasjonsavdelingen. Ellers ligger de bare i buskene.
Mitt poeng er enkelt: Lederens og bedriftens omdømme svekkes ytterligere når en intern kommunikasjonsperson står frem og forteller det hun/han har fått lov til å fortelle. Ut over det kommunikasjonsstrategien har tillatt vedkommende å si, sier vanligvis hun/han ikke mye fornuftig. Det blir gjerne generelle vendinger som at "vi er ekstremt opptatt av å gjøre noe med dette og har allerede tatt affære".
Ikke et vondt ord om frontsoldaten, men la generalen gå i front. Da tror vi iallfall litt mer på budskapet. Ikke minst fordi vi ofte gjenkjenner ansiktet og har gjort oss opp en mening om vedkommende, siden vi har lest kroppsspråket hennes/hans
tidligere. Det er jo på kroppsspråket folk skal kjennes.
PS. Legg merke til hvilke bilder media velger av toppledere som er ute på tynn is.
Det er sjelden særlig flatterende bilder. Slike bilder fins det alltid flust av i arkivet...
Fallhøyden er stor, og det haster som regel med å hjelpe. En sjelden gang kan en kjapp kommunikasjonsstrategi og en pressemelding være nok for å få gribbene til å holde seg unna en stakket stund - men vanligvis varer det ikke lenge før toppsjefen er ønsket til skafottet. Da er hun/han som regel usedanlig opptatt med svært viktige ting, fortrinnsvis i utlandet. Alt er mye viktigere når det skjer utenfor Norges grenser.
I slike situasjonen må frontsoldatene ut i felten, enten det er snakk om Redaksjon1 eller Kveldsnytt. Frontsoldatens tittel er gjerne kommunikasjonsdirektør eller noe sånt, og det er vel å merke ikke snakk om en kommunikasjonsperson fra et eksternt firma. Disse jobber bare i kulissene, gjerne i kontakt med den bortreiste lederen og den interne kommunikasjonsavdelingen. Ellers ligger de bare i buskene.
Saken fortsetter under annonsen
Mitt poeng er enkelt: Lederens og bedriftens omdømme svekkes ytterligere når en intern kommunikasjonsperson står frem og forteller det hun/han har fått lov til å fortelle. Ut over det kommunikasjonsstrategien har tillatt vedkommende å si, sier vanligvis hun/han ikke mye fornuftig. Det blir gjerne generelle vendinger som at "vi er ekstremt opptatt av å gjøre noe med dette og har allerede tatt affære".
Ikke et vondt ord om frontsoldaten, men la generalen gå i front. Da tror vi iallfall litt mer på budskapet. Ikke minst fordi vi ofte gjenkjenner ansiktet og har gjort oss opp en mening om vedkommende, siden vi har lest kroppsspråket hennes/hans
Saken fortsetter under annonsen
PS. Legg merke til hvilke bilder media velger av toppledere som er ute på tynn is.
Det er sjelden særlig flatterende bilder. Slike bilder fins det alltid flust av i arkivet...
Saken fortsetter under annonsen
