Klappjakt kan gi oss ledere vi ikke liker

Økokrim har nylig henlagt sakene mot tre korrupsjonssiktede forsvarstopper. De fleste engasjerte og interesserte avislesere har lenge ventet på henleggelse for noen eller alle de høytstående offiserene. I mellomtiden har rikssynserne og mediene, med god støtte i Dalseide-utvalgets rapport, drevet en klappjakt på personer som i praksis har vært forsvarsløse.

Dalseide-utvalgets granskingsrapport markerte startskuddet for klappjakten, og medier og rikssynsere lot ikke sjansen gå fra seg til å delta med liv og lyst. Økokrim må selvsagt ta saken på alvor når det foreligger en anmeldelse. Derimot er jeg kritisk til at granskinger av den typen Dalseide-utvalget representerer slukes ukritisk av media og rikssynsere. Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved en prosess der man blant annet benytter anonyme kilder i stor utstrekning, og der de «anklagede» har svært begrensede muligheter til å komme til orde med sin versjon av saken.

I det siste har vi sett en tendens der medarbeiderne stadig oftere jager sin leder. Som regel er resultatet at lederen blir presset ut eller velger å trekke seg, slik vi nylig har sett i Forsvaret, og som vi så i Enova i november.

Det er vanskelig å se at noen ivaretar lederens rettigheter. Det gjelder åpenbart i Forsvaret, og det gjaldt opplagt i Enova, hvor Eli Arnstad valgte å si opp før det i det hele tatt var iverksatt noen gransking. I organisasjoner og bedrifter som opplever at det jaktes på ledere blir vi vitne til en slags folkedomstol. Ofte opplever lederen det som umulig å motstå presset, og føler seg tvunget til å si opp. Lederen står helt uten mulighet til å forsvare seg og uten det nett av rettigheter som gjelder for enhver arbeidstaker.

Arbeidsmiljøloven gir styret anledning til å kaste administrerende direktør uten å oppgi noen grunn dersom dette er avtalt på forhånd. Slik er spillereglene, og det er man vant til. Derfor ordnes det som regel i minnelighet med en sluttpakke som sjelden er så stor som mediene vil ha det til. Nå ser vi stadig oftere at toppsjefer kastes av sine medarbeidere. Vi ser det på nyhetssidene i dagspressen og for åpen skjerm i tv-kanalene.

I Norge har vi rettsvern for alle, og en rettstradisjon det er grunn til å være stolt av. Vi har til og med en arbeidsrettsdomstol med spesialkompetanse på området. I tillegg har granskinger i det siste gitt ansatte et sterkt og verdifullt våpen mot det som oppleves som urimelige forhold på en arbeidsplass. Men måten granskingene skjer på gjør det vanskelig og lite attraktivt å være leder. I praksis er det umulig for en leder å forsvare seg mot granskingenes konklusjoner.

Med et slikt urimelig og nesten lovløst press på ledere kommer vi ikke utenom en utvikling fagbevegelsen har motarbeidet lenge. Vi får solide lønnsøkninger. For hvem vil, uten høy lønn, utsette seg for den risiko det er å være leder under slike forhold?

Like viktig er det å tenke over hvilke persontyper som vil utsette seg for de heksejaktene og det mediepresset en leder risikerer i dag. Etter det vi har sett den siste tiden, er det neppe den sympatiske og romslige nordiske ledertypen som vil søke toppstillinger i Forsvaret, i organisasjonslivet og i næringslivet. Det er slett ikke sikkert at den nye lederen er en type vi liker.

BAW