Hvorfor har fageksperter så vondt for å lære?

Tilbakeholdelse av informasjon er like ille som løgn. Terskelen for politisk lovbrudd er lavere enn for juridisk lovbrudd. Slik bør det også være siden politikk dreier seg om tillit.

Likevel er det grunn til å stoppe opp og sette spørsmålstegn ved hvilke konsekvenser dette vil ha for norsk politikk. At Regjeringen har statsråder uten utdannelse eller annen formell bakgrunn som kvalifiserer dem for det respektive fagdepartement, behøver ikke være et problem isolert sett. Dersom den norske regjering utelukkende blir sammensatt av rene politikere uten andre erfaringer fra arbeids- og næringsliv, er det grunn til å være langt mer bekymret. Da vil Regjeringen gå glipp av viktig kompetanse og erfaringer.

Næringsutvikling, innovasjon, internasjonal konkurranse, globalisering, internasjonale trusler m.m. er komplisert og vanskelig. Uten erfaring fra inn- og utland, samt inngående fagkompetanse, er det vanskelig for en statsråd å se rekkevidden og konsekvensene av norsk politikk.

Klappjakten på statsråder og andre profilerte ledere bidrar til at vi dyrker frem politiske dyr med Master i medietrening. En slik utvikling ser vi allerede. Den står i sterk kontrast til Jens Stoltenbergs uttalelse om at han vil ha mangfold i sin regjering. Jeg vil hevde at et regjeringskollegium hvor statsrådene har utelukkende nasjonalpolitiske karrierer i ryggen er en fattig regjering som ikke vil gagne norsk næringspolitikk.

Regjeringen må som alle andre organisasjoner ta ansvar for opplæring av sine ledere. Det er ikke å forvente at Osmundsen eller Norman skal kunne overleve i en politisk hverdag uten grundig innføring i den politiske kutyme og tradisjoner. Darwin sa aldri at det er den sterkeste som overlever, det er den mest tilpassingsdyktige som overlever. Med fageksperter inn i Regjeringen må det legges til rette for at disse kan tilpasse seg ved å lære om innsiden av politikken. Først da kan de ta ut sitt potensial og være den fagressurs som vil styrke regjeringskollegiet.

Et interessant paradoks er at vi ofte overvurderer fageksperter evne til å forstå de kompliserte mekanismene som virker i organisasjonen de er en del av. En professor i økonomi er ikke nødvendigvis ekspert i politiske prosesser.

Det er svært sjeldent at manglende fagekspertise gjør at organisasjonen, eller for den saks skyld fageksperten selv, kommer til kort. Altfor ofte ser vi at for lav kunnskap og respekt for organisasjonens mekanismer, som virker uavhengig doktorgrader og faglige meritter, forhindrer fagekspertenes gode intensjoner.

Regjeringen må snarest legge til rette for et opplæringstilbud for flinke fagekspertene som har vondt for å lære.