Hvem skal granske granskerne?

Sånn litt midt oppi ungelegging og forbereding av dagen i morgen har jeg med et halvt øye fått med meg deler av en dokumentar på NRK om hvilken makt sakkyndige og granskere kan ha. Dramaturgien og den alvorlige stemmen og kryssklippingen gjør at jeg sliter med å ta programmet helt på alvor, men spørsmålene de stiller er reelle nok: hvem skal granske granskerne?

Jeg har lite greie på sånt. Jeg vet lite om hvordan slike granskinger foregår, selv om jeg har vært sakkyndig i retten selv en gang.

Det jeg vet ganske mye om, er hvor sikker en psykolog kan være i vurderinger av en persons eventuelle mentale helbred, og hvilke metoder som er mer eller mindre sikre. Jeg ser at granskere som opptrer på statens vegne bruker metoder som savner enhver begrunnelse, som for eksempel i Bjugn-saken, hvor barna ble antatt misbrukt fordi de tegnet strekfigurer med store ører. Jeg synes psykologene slapp altfor lett unna her - legene som brukte utdaterte metoder fikk hele støyten. Men det ligger også i sakens natur at det er mye lettere å avgjøre om en lege har brukt feil metode enn om en psykolog har gjort det. Medisin er en vitenskap og har krav til vitenskapelighet. Psykologi kan være en vitenskap, men ingen krever at en psykolog holder seg til det som er dokumentert og vitenskapelig begrunnet.

Én ting er de juridiske implikasjonene. Innen juss er det viktig å finne sannheten. For meg som psykolog er det viktig å bli enige om en felles historie som er sann, hensiktsmessig og som alle kan være enige om og alle kan leve med. NRK-dokumentaren fokuserte på at den sakkyndige kommer med en dom som er endelig og upåklagelig. Det er så vidt jeg forstår ikke helt sant, uttalelser som har juridiske konsekvenser kan påklages i retten, men det krever sitt.

Men det jeg dveler ved, er at det er så mye rart der ute. Bedrifter og Staten kjøper konsulenttjenester, og de har ikke noen objektiv instans som kan garantere at den sakkyndige gjør sitt beste - altså bruker metoder som er evidensbaserte, vitenskapelig begrunnet, med den nødvendige faglige kunnskap og faglige ydmykhet.

Hva tenker leserne om dette? Føler dere at deres rettssikkerhet er ivaretatt? At det finnes brukbare klageinstanser? Og at det finnes en kompetent klageinstans for, si, ansatte som får fyken etter en mer eller mindre velbegrunnet uttalelse fra en konsulent?

Rolf