Hvem leder egentlig Norge?
Siden dette skrives et par dager før vi på vanlig, norsk selvgod måte hyller fedrelandet, en vinkende kongefamilie og 112 møllspiste eidsvoldsmenn, undrer jeg meg ekstra mye over hvem som styrer fedrelandet. Noen ganger lurer jeg på om vi har et lederproblem, og om vårt politiske system kanskje har overlevd seg selv.
"Største satsing noensinne", påstår Jens, Målfrid og Liv Signe i det kjedsommelige, og nevner antall milliarder som skal satses. Da har de gjerne regnet med de grunkene de ikke fikk brukt av 2009-budsjettet, fordi ingen fikk gjort jobben. Så skylder de på hverandre både Jernbane(hode)verket og NSB, som burde skifte slogan til "Det står alltid et tog". Et slagord som slår an. Fordi man kjenner seg igjen i det.
Månelandinger som blir crashlandinger venter man selvfølgelig med å fortelle om, selv om også dette var "største satsing noensinne" og "teknologi i verdensklasse" - eller hvilke svulstige ord de brukte. Hva hjelper ord når store Statoil (med den amputerte Husfliden-logoen i bordellfarge) ikke vil forsere jobben med å rense utslippene?
Og hvem tror at det ikke vil bli oljeboring i nord, selv om kunnskapsminister Kristin nekter? En kunnskapsminister burde forresten fryde seg stort over at annengenerasjons innvandrere er mer ambisiøse enn norske studenter. De søker til institusjoner som gir høyest utdannelse. Flott! Så blir innvandrerregnskapet positivt, og nordmenn kan heve trygd.
At svømmebassengene rundt omkring på norske skoler står tomme, er ikke bare løftebrudd - det er å plumpe i vannet. En kommune på Hadeland har bevilget 300.000 kroner bare for å utrede hva bassenget kan brukes til. Utredninger er tidens løsen. Bassenget har stått tomt i 20 år, og har aldri kjent en dråpe vann. Jens husker sikkert at han skulle fylle bassengene, men han mente vel å fylle dem med tomme ord.
Nei, det skal nok mer til enn en iPad på et hotellrom i New York for å lede landet. Det vi trenger er kanskje en snill diktator? Bare så synd at de fleste diktatorer etter hvert blir slemme. Uansett trenger vi politikere i toppen som har ekte, jordnær pondus. Det nærmeste vi kommer er Sigbjørn Johnsen, som vel nøyer seg med å passe pengesekken. Han burde kanskje styrt hele landet - uten iPad.
