Halvsannheter og blødende bytter i saken om Ramin-Osmundsen

De sitter igjen med en ekkel følelse av bare å ha blitt fortalt halve sannheten. Begge ser åpenbart på Ramin-Osmundsen som et nærmest forsvarsløst bytte som er nedkjempet og revet i filler. Av pressen så vel som av rasismen. Dette er uvanlig sterk kost.

Bugge mener at Ramin-Osmundsen ble ofret på mediealteret, og at det i hans øyne åpenbart var andre krefter som ville skadeskyte Ramin-Osmundsen. Hvordan vil da Bugge, i sin åpenbart konspiratoriske verden, forklare det faktum at Ramin-Osmundsen ba Ryel om ikke å fortelle sannheten om både «bil-samtalen» og «lunsj-samtalen» dagen derpå? Var det også regissert av media eller disse såkalte andre han snakker om? For å si det slik: vi fikk mange halvsannheter fra Ramin-Osmundsen. Når hun så begynte å servere direkte usannheter, så fikk i alle fall statsminister Stoltenberg nok. Spørsmålet er om Bugge faktisk mener at vår statsminister er en slags fjernstyrt robot som styres av «noen» i mediene eller «noen» som ville jakte ned Ramin-Osmundsen?

Jeg gjør for ordens skyld Bugge og alle andre oppmerksom på at det å tilsette Ramin-Osmundsen som statsråd var et prestisjeprosjekt for vår statsminister, at han forsvarte henne som en løve og at alle ble tatt på sengen da hun dagen etter gikk av. Eller rettere sagt: måtte gå av. Hun hadde nemlig løyet for sin sjef. Noe mer konspiratorisk enn det, er det vanskelig for meg å se.

Bugge spør seg selv om vi bare fikk halve sannheten. Mitt svar er at vi fikk en statsråd som etter hvert som hun viklet seg selv inn i seg selv og sine utallige utsagn, til slutt stod igjen som en bevisst løgner. Ribbet for all troverdighet. At Bugge nærmest påstår at det var pressen som fikk henne til å lyve, sier meg at mediesporet Bugge vil vi skal forfølge denne gangen ganske sikkert er et feilspor. De gjorde i mine øyne rett og slett jobben sin.

Psykiater Ann Færden forfølger på sin side det hun og noen andre trolig vil kalle rasismesporet. Igjen legges det i mine øyne ut et villspor i jakten etter sannheten. Jeg blir selv svært provosert av Færdens påstander om usiviliserte politikere, blodtørstige journalister og udefinerte rasister. Jeg opplevde utnevnelsen av Ramin-Osmundsen som et både dristig og spennende valg. Jeg innrømmer jeg var usikker på henne i forhold til UDI-skandalen, men opplevde at vi burde gi henne en sjanse til. Det gjorde tydeligvis også Stoltenberg, og nå sitter både han og jeg igjen med en følelse av å ha blitt lurt og sågar sveket. For meg er dette ganske så enkelt: en statsråd skal ikke lyve. Han eller hun er en av de fremste representantene for det norske folk, og dersom Færden mener at Ramin-Osmundsens løgner, unnvikelser, omtrentligheter og halvsannheter er akseptable ifra en statsråd, så lever vi i to helt forskjellige verdener. Slik sett er jeg glad for at Stoltenberg lever i min verden. En verden som gir plass til innvandrere i alle typer stillinger. Til og med i statsrådsposter. Bare de ikke lyver.

Det heter seg at i politikk og krig er alt tillatt. Det er mulig det er riktig, men da må en være beredt på å ta konsekvensene av det en gjør. Eller ikke gjør. Manuela Ramin-Osmundsen klarte det kunststykket ikke å si sannheten for deretter å si direkte usannheter. Det var det som til slutt felte henne. Det å prøve å blande inn konspiratoriske og rasistiske motiver i denne saken, er å legge stein til byrden for fremtidige politikere og stasråder med innvandrerbakgrunn. Det de bør lære av dette, er at de også vil havne inn på politikkens og medienes nådeløse jaktmarker. Der det er den sterkeste som overlever. Nemlig den som ikke lyver. For lyver du til din sjef, dine kolleger, mediene og det norske folk samtidig, så er ferdig som statsråd. Med eller uten innvandrerbakgrunn.

Ha uansett en ærlig dag!

Frode