Gullkalver i brunsttida

I forrige uke skrev jeg om kommuner som lar seg lure. NRK hadde da slått opp at et enkeltmannsforetak hadde lurt Lyngen kommune for omstillingsmidler i forbindelse med at Regjeringen hadde definert kommunen som en omstillingskommune og gitt millioner av kroner i støtte. Kommunene langer ut mot eksterne konsulenter på generelt grunnlag, men denne kritikken rammer kommunen selv. Når kommunen leier inn enkelmannsfirmaer som lover gull og grønner skoger hviler ansvaret fortsatt på kommunen selv.

Dette er ikke første gangen vi kan lese om kommuner som føler seg lurt. Mange av oss har kommuneskandalen i forbindelse med Terra-saken friskt i minne. Det kan virke som om kommunene er fanget av kvantitetstyranniet - enten det dreier seg om mest mulig penger inn i kommunekassen eller flest mulig arbeidsplasser. Når tilbud om fremtidige kommuneinntekter i form av avkastning eller nye arbeidsplasser virker for godt til å være sant - ja så er det som oftest akkurat det!

Terra-skandalen har avdekket tvilsomme selgere, men også tvilsomme kommuner. Det som overrasker meg er at kommunene verken ser ut til å lese papirene de får fra tilbydere grundig nok, eller stille spørsmål når de er usikre eller ikke skjønner hva som står i tilbudene. Dermed ter kommunene seg svært uprofesjonelt og ender opp med millionsløseri.

Når skandalen er et faktum drar kommunens ansvarlige nisselua godt nedover hodet og fremstiller seg som uvitende ofre. Det er mulig at denne taktikken fungerer for å vinne en etterfølgende rettssak, men samtidig taper kommunen all respekt.

Det enkleste for kommunene er å lese papirene de får tilsendt, stille kontrollspørsmål og ikke minst lære seg å kjenne sitt eget behov og næringsliv. Alternativet er at kommunene kjøper seg kompetanse, fra seriøse aktører, for å bistå kommunene og disponere kommunens penger på en fornuftig måte. Dette er kanskje ikke den beste løsningen, men så lenge kommunene ikke klarer å lese tilbudspapirer og dermed ikke kan avsløre lurerier, er dette trolig den sikreste løsningen. Det kan virke som om flere kommuner må reddes fra seg selv.

Med 430 kommuner i et land med 4,8 millioner innbyggere er det kanskje ikke så rart dette skjer. Gjennomsnittkommunene har 11 000 innbyggere, det er ikke store rekrutteringsgrunnlaget for å besette stillinger i administrasjon og politikk. Storbykommunene har ikke problemer med å skaffe kompetent arbeidskraft, i hvert fall ikke i samme grad som små kommuner langt fra befolkningssentra.

For i bunn og grunn handler det om at kommunene må begynne å ta ansvar for egne handlinger. Kommune-Norge kan ikke ha all kompetanse internt og må fra tid til annen engasjere eksterne rådgivere. Da påhviler det kommunen å hyre inn seriøse firmaer som kan vise til resultater og referanser. Når aktører dukker opp fra intet med lovnader om gull og grønne skoger må kommunene slutte å oppføre seg som umodne gullkalver i brunsttida.