Glem kortids­sykefraværet

Jeg har nettopp snakket med fastlegen, som er bedriftslege og legedirektør og greier. Jeg har også snakket med den forskeren i Sintef som har utarbeidet de mest omfattende og grundige rapportene om sykefraværet. Ut fra de statistikkene jeg har sett på og de innspillene jeg har fått fra mennesker som lever av å snakke med syke mennesker, samt ut fra den bakgrunnen jeg har for å tolke det jeg har hørt, vil jeg foreslå følgende:

1. Korttidsfraværet, som alle snakker om, er ikke noe problem sammenlignet med tidligere tider eller med andre land. Det er relativt upåvirket av incentiver, de fleste mennesker jobber når de kan, er på jobb selv om de burde vært syke hjemme, og fortjener de sykedagene de tar. Det er naturligvis penger å spare på å gjøre noe med korttidsfraværet (en gjennomsnittlig bedrift vil spare 8500 kr per år per ansatt på å redusere sykefraværet fra 7 til 6 %).
2. Vi snakker om korttidsfraværet, selv om det ikke er det største problemet, fordi det er det folk ser og kjenner igjen, det er følgelig det coacher selger løsninger på, det er det politikere får stemmer for å hause opp betydningen av.
3. Det som er det store problemet, både økonomisk for oss alle og sosialt for de det gjelder og deres nærmeste, er langtidssykefraværet. Det har komplekse årsaker, komplekse løsninger, er vanskelig å tabloidisere, og vanskelig for coacher å selge løsninger på. Stort langtidssykefravær skyldes mange ting, men forskjellen mellom oss og andre land er muligens velferdsmodellen. Mange langtidssyke er naturligvis syke fordi de har helsemessige utfordringer som det er vanskelig å gjøre noe med. Men den gruppa skiller seg ikke fra andre land.

Mens velferdsmodellen skaper masse fine muligheter for de som har lært selvdisiplin og ansvar hjemme, faller de utenfor som ikke lærer seg annet enn at de har rettigheter. Folk søker ikke løsninger dersom de ikke vet om dem. De søker ikke hjelp hvis de ikke vet at det er mulig å ha det annerledes. Det er komplekse psykologiske mekanismer her som det er altfor lettint å avfeie med latskap eller at samfunnet syr puter under armene på folk.

Det er ikke noe poeng i å be folk ta seg sammen, som ikke vet hvordan man tar seg sammen.

Den utfordrende, spennende, harde nøtta å knekke er langtidssykefraværet. Men for å kunne si noe vettugt om årsaker og løsniger her, må man kunne veldig mye. Det er antagelig for mye forlangt av de aller fleste.