En gang toppleder, alltid toppleder?

Dårlige arkitekter får sine minnesmerker som står til allmenn ergrelse i tiår etter tiår. Dårlige toppledere kan derimot glede seg over at deres tidligere fiaskoer ofte går i glemmeboken etterhvert.

Kanskje er dette noe av forklaringen på at mange toppledere som mislykkes kan fortsette i årevis. Og før eller siden lykkes de kanskje?

Det slutter aldri å forbause meg at middelmådige toppledere sjelden rykker et hakk ned etter én eller flere ufrivillige avganger. Mange lykkes i å skaffe seg nye topposisjoner, selv om de ut fra sine resultater burde være svært lite attraktive. Det er åpenbart viktig for dem å komme tilbake i business - på toppen. Der de tror de hører hjemme…

Man kan tåle mye

Man kan tåle mye kjeft for en håndfull millioner, og gråtende toppledere fyller meg med en viss skepsis. Krokodilletårer er jo også ekte tårer, men har lett for å stoppe opp når mediehaiene har trukket seg tilbake. Paradoksalt nok blir krokodilletårer fort koblet til et menneskelig ansikt.

Selvfølgelig har ikke toppledere rent faktisk skylden for alle de dårlige resultatene. Men - de er forpliktet til å ta på seg skylden, noe de har godt betalt for. Og de burde være i stand til å skjønne hva som gikk galt. Jeg kan i farten ikke huske å ha hørt noen skylde på dårlig lederskap.

Nullstill dem!

Idéelt sett burde toppledere som må forlate et synkende skip nullstilles. Kanskje burde de få noen års "karantene", eller være nødt til å jobbe "på gølvet" en stund?

Jeg har ingen tro på at dette noen gang vil skje i praksis. På den annen side: Strukturen i dagens næringsliv kan og bør ikke vare evig. Myten om den eneveldige, karismatiske sjefen står for fall - og kanskje også selve funksjonen?

Enn så lenge er bare én ting sikkert: Toppledere (selv de dårligste) gir seg ikke så lett. Det er derfor de er blitt toppledere. J

NB! «Mennesker gjør så godt de kan, det er ikke noe galt med dem - det er prosessene og strukturene rundt stillingene det er noe galt med!», Gunnar Krogh-Tonning.