Egentlig ønsker ingen din ærlige mening

Å gå ut i det offentlige rom med forslag til fornyelse av partiets politikk i saker som mange partifeller oppfatter som grunnleggende verdispørsmål, er en modig øvelse. Like modig som å gjøre noe tilsvarende i en bedrift, f.eks. på et allmannamøte.

Ingen ledere ønsker seg egentlig andres meninger, for å sette det på spissen.
Det er lett å bli stemplet som kverulant hvis man gjentatte ganger kommer med ytringer som ikke passer med det vedtatte. For meg som headhunter har dette vært et velkjent hjertesukk i intervjuer med kandidater.

Ledere som snakker om at "her er det høyt under taket" hopper gjerne i taket, iallfall verbalt eller inne i hodet sitt, hvis en mellomleder prøve seg med kritiske kommentarer til toppledelsen i andres påhør. Dette har ikke så mye med det faktiske utsagnet å gjøre, men mer med prestisje. En leder skal ikke tape ansikt.

Dagfinn Høybråten har pokeransikt, selv om han garantert ikke spiller poker. De litt sørgmodige øynene lyser opp hvis han tar seg selv i å være entusiastisk. Så vidt vi kan se i TV-mediet røper han aldri at han er sint. Sannsynligvis skyldes det hans tro og gode oppdragelse, uten at vi vet så mye om hans oppvekst.

Dette er ikke noe angrep på deg, Dagfinn Høybråten, hvis du skulle tro det. Du har din mestringsstrategi når noen ytrer seg mot partiprogrammet, andre benytter mer dramatiske metoder. I næringslivet ender det ofte med at den frittalende forsvinner fra bedriften, som et resultat av ulike metoder jeg ikke skal ramse opp her. Lesere med noen tiår bak seg i arbeidslivet vet hvordan det skjer.

Kanskje har du opplevd det selv hvis du er blant de frittalende?

Inger Lise Hansen blir nok værende i KrF. Der har de ikke råd til å miste et eneste medlem.