Coaching er bare tull og tøys

En bransje han for øvrig egentlig synes bare er tull. Men som han sier: «Det tør jeg ikke si, men jeg har lyst».

Bak disse dessverre korte og oppblåste tabloide utsagnene og overskriftene, står vi igjen med spørsmålene: Er coaching bare tull og tøys? Eller er det selve coachingbransjen som er tull og tøys? Eller er det hva aktørene innen coachingbransjen sier som er tull og tøys? Og hva er det da som faktisk er tull og tøys? Og er det noe som ikke er tull og tøys? Eller er det faktisk de utenfor bransjen som snakker tull og tøys?

Men la oss ta dette fra begynnelsen. Den nasjonale standardiseringskomiteen I Norge har arbeidet i over et års tid med å utvikle forslag til terminologi, å utforme krav til skolene, å fastsette hvilken kompetanse coachen skal etter gjennomført utdanning og å formulere krav til en uavhengig sertifiseringsordning. Coaching handler mye om å finne løsninger og det å «finne sæ sjæl». Men selv klarte altså coachingbransjen ingen av delene. Coachene var så uenige om hvordan de skulle definere seg selv at hele prosjektet falt i grus.

«Ironisk», synes nevnte professor Moxnes. Trøsten for de mer eller mindre oppgitte aktørene er at Moxnes samtidig påpeker at psykologer jo også er dårlige på å være sine egne psykologer.

Moxnes synes for øvrig at det skrinlagte standardforsøket uansett «ikke spiller noen rolle». Hele filosofien med standardiseringer og tester er han svært skeptisk til, og han har ikke noe tro på dette skal sikre kvalitet.

Men nå er uansett komiteen nedlagt og arbeidet lagt på is. «På nåværende tidspunkt synes ikke bransjen å være moden for å utvikle en felles standard», fastslår Standard Norge.

På spørsmål om hva uenigheten(e) besto i svarer markedsansvarlig i Standard Norge, Britt Stokke Lønaas følgende: - Noe av det vi har brukt lang tid på, uten å komme i mål, er å finne fram til en kort og grei definisjon av hva coaching faktisk er.
Etter Lønaas' oppfatning har representantene for ulike retninger i coachingbransjen snakket forbi hverandre. Innholdet i en rekke begreper er uklart, og man har heller ikke vært enige om målet for standardiseringsarbeidet. - Deltakerne i komiteen har vært veldig detaljfokuserte. Derfor tok Standard Norge beslutningen om å avslutte. Vi har sagt til coachingbransjen at de må gjøre en jobb internt først. Så er de hjertelig velkommen tilbake, sier Lønaas.

Bare så det er sagt: det skjer svært sjelden at Standard Norge ser seg nødt til å stoppe prosjekter.

- Det at Standard Norges initiativ til ny standard, er lagt på is, ser jeg som et uttrykk for utfordringer i lederskap og ikke som resultat av coaching, sier komitémedlem Jan G. Kristiansen fra Ericksson. - Komiteen skulle ikke coache hverandre til en standard. Komiteens utfordring ble større enn det viste seg at systemet/problemet krevde. Og da sentrale forutsetninger ble hoppet over - kom det tilbake til oss igjen og igjen, velfortjent, sier Kristiansen.
Hmmm … og jeg som trodde at vi glatt kunne hoppe over problemene og kun fokusere på løsningene og de positive elementene! Atter en gang får vi bekreftet at den såkalte løsningsfokuserte tilnærmingen ikke alltid fungerer helt i praksis.

- Ser vi stort nok på det er det bedre lederskap samfunnet trenger, både globalt og lokalt, mens miljøklokken tikker. Og coaching har som formål å hjelpe til bedre lederskap.

Jeg får personlig litt problemer med den røde tråden her. Sammenbruddet handlet om problemer i lederskapet og ikke i coachingen sier Kristiansen Mens han samtidig sier at coaching har som formål å hjelpe til bedre lederskap. Da skjønner jeg ikke hvorfor ikke coachene kunnet coachet hverandre. Og således unngått lederskapsproblemene som førte til sammenbruddet. Forvirret? Det er i alle fall jeg blitt!

Hva var det som gikk galt da? Hvorfor klarte ikke såkalte kommunikasjonseksperter å kommunisere med hverandre? Og hva skal vi andre tro, når vi får høre «ekspertene» på coaching ikke engang klarte å bli enige om hva coaching er? Eller var det hva coaching ikke er de var uenige om? Vel, her er spørsmålene mange og svarene foreløpig få.

- Det er litt spesielt. Det er uvanlig at vi velger å bryte av et prosjekt og si «dette går ikke,» forteller Marit Sæter, infosjef i Standard Norge. Det er et nederlag for alle parter at det ikke gikk, sier hun.

Noen sentrale coachingaktører synes utfallet er «trist» og skadelig for bransjen: - Ja, det er dramatisk, sier visepresident i International Coach Federation (ICF), Anne Kari Vindenes. På spørsmål om hva hun synes om at norske coacher, som jo skal få til løsninger for andre, selv ikke klarte å finne en løsning, svare hun - Ja, det er et paradoks. Her skal vi være eksperter på løsninger og så finner vi de ikke selv.

Coach Margaret Paasche, som ledet komiteen ser også ironien og sier: - Jeg nok litt overrasket. Nettopp fordi det satt coacher der, faktisk noen av landets fremste, hadde jeg stor tro på at vi ville finne en løsning for bransjen.

Standard Norge mener problemet er at bransjen er umoden: - Coaching er en ung bransje i Norge, og vi oppdaget at den ikke er moden for å utvikle en felles standard. Det er for stor uenighet i komiteen både om innhold og arbeidsform, sier Sæter.

President i ICF Norge Lene Rønning-Arnesen raser over hvordan Standard Norge håndterte saken. - Det er skadelig at Standard Norge går ut og kaller oss umodne. Det er et hån mot bransjen.

På meg virker det som Vindenes og Paasche er i stand til å ta innover seg virkeligheten og dens harde fakta, mens presidenten i ICF later til å ha gått i forsvar og en slags tilstand av virkelighetsvegring. Angrep er åpenbart det beste forsvar.

Men det handlet ikke bare om å lage en standard. Det store stridsspørsmålet sto om å definere selve faget, bekrefter samtlige. Komiteen oppdaget at de først måtte definere hva coaching faktisk er for noe. Først må de finne ut hva de er. - Vi oppdaget også at bransjen var dårlig kjent med hverandre, forteller Lønaas fra Standard Norge. Og så snakker en om en slags felles coachingbransje i Norge?! Med slike utsagn, så burde det ikke overraske noen at en del av oss blir en smule skeptisk til både det ene og den andre.

Nå har coachingbransjen i mine øyne nærmest gått på et slags kompetansemessig isfjell og holder trolig på å synke. Selv om en del coacher og andre støttespillere forsetter å spille høyest mulig på de samme strengene som de alltid har gjort. Men nå er uttalelsene bokstavelig talt blitt strengere. Når kritikk møtes med utsagn som «et hån mot bransjen», «bygger høye murer» og «som å skyte med hagle mot en gryende bransje», så kan jeg ikke fri meg fra å sammenligne dem med musikerne på Titanic. Som jo som kjent spilte for full musikk, mens båten sank under dem.

Mens presidenten i ICF Norge raser mot Standard Norge og alle andre som er kritiske til hennes for alle praktiske formål splittede og uenige bransje, bør hun muligens bruke mer av sin tid og kompetanse til å rydde opp i egne rekker. Når jeg leser i en annonse fra en CTI-godkjent aktør at «Coaching er det mest effektive av alle utviklingsverktøy» og «… trener deg i Co-active coaching, en av de mest brukte modeller for fremragende resultater», så er det vel åpenbart at her bør en jobbe innen egne rekker og ikke bruke for mye tid på «ytre fiender» og deres begrepsbruk. Jeg kunne ha referert til mange andre annonser med tilsvarende udokumenterte og useriøse utsagn.

Jeg ser videre at atter en ny aktør innen coaching i Norge proklamerer følgende: - Gjør som mange av Danmarks beste ledere: Anvend Coaching Basert Ledelse og akselerer effekten av lederskapet med minimum 25 prosent.
Du skal ikke ha lest mye fag for å skjønne at dette er det reneste tøv og kun tåpelig markedsføring. Problemet er at ikke-kompetente kjøpere lar seg blende av slike svadautsagn. Og mange ulykker skjer jo som kjent på grunn av at sjåførene ble blendet. Enda verre er det at interne aktører i den nå mer eller mindre oppløste og definitivt forvirrede bransjen, prøver å gire opp og akselerere på vei mot nye konsepter, mål og kunder. Til dem har jeg bare følgende å si: det er ett fett hvor stor fart du har når du kjører utfor stupet!

Til de av dere som vil ha en skikkelig gjennomgang av problemene innen den såkalte coachingbransjen, så anbefaler jeg den enkelte å lese den i mine øyne nådeløse kritikken til professor Per Lauvås og førsteamanuensis Petter Mathisen. Den finner en i siste nummer av Magma (nr. 4). Der går de som akademikere selvsagt grundig til verks i sin dissekering av coachingbransjen. Overskriften «Falske coacher - finnes de?» skulle vel tirre de fleste. Særlig burde den tirre (les: irritere) de som eventuelt er blendet eller sågar blindet av noen av de mange retningene som åpenbart finnes innenfor denne mildt sagt uoversiktlige coachingjungelen.

Overskriften min var «Coaching er bare tull og tøys». Spørsmålet er om jeg mener det samme som professor Moxnes. For ikke eventuelt å stå alene i mine meninger og synspunkter, så lener jeg meg glatt over på headhunter Paul O. Olson og det han sier i en kommentar til Moxnes' utfall: - I verste fall er coaching kvakksalveri.
Olson er ikke enig i at coaching er tull. Men han påpeker at «noen coacher tuller fælt». Det første og siste han sier, er jeg usedvanlig enig med ham i. Og dermed står jeg igjen med at coaching ikke er tull og tøys. Det er faktisk blodig alvor. Det handler rett og slett om mennesker, følelser, etikk og kompetanse. Derfor er det bra at standardiseringsforsøket strandet. Det som ikke er så bra, er at vi fortsatt må leve med mange dårlige og uetiske aktører for å opprettholde bredden og mangfoldet. Det er i seg selv et paradoks, og løsningen er trolig en kombinasjon av dyktige tilbydere og ikke minst kompetente kjøpere. Der alle som en tar innover seg at coaching bare er en av mange mulige veier til Rom!

En siste advarsel fra meg: Når Standard Norge og ledende bransjeaktører i fellesskap ikke klarer å finne fram til en felles standard for sertifisering av coaching, blir jo spørsmålet hvordan en kan ha tillit og tiltro til alle de amerikanske sertifikatene som florerer i markedet.

Ha derfor en orienterende og ikke minst opplysende dag.

Frode