Betyr det noenting at toppledere krangler?

Temaene har tildels vært av personlig art, og formuleringene til dels syrlige. Argumentene har ikke alltid vært over beltestedet.
Hvordan en slik fremtreden virker inn på lederrollen, er et tema jeg som headhunter er opptatt av. "Ødelegger de ikke for seg selv, og hvor er medierådgiverne i dette bildet?" har jeg mer enn én gang spurt meg.

Har presumtivt durkdrevne ledere gått helt av skaftet og glemt hvordan en toppsjef bør oppføre seg?

Tilfeldig eller planlagt?

Bak enhver suksessfull leder i dag står det ikke bare en forbauset ektefelle/samboer, men også en rutinert informasjonsstrateg. Vedkommende gir råd om hvordan man bør te seg i forhold til de sultne løvene i mediejungelen, men av og til kan det selvfølgelig glippe. En leder er tross alt bare et menneske av kjøtt og blod, med følelser og temperament.

Det er ikke planlagt når en toppleder går til angrep på en journalist på åpen gate, men det er høyst planlagt når en mega-toppsjef skriver en halv sides kronikk i Aftenposten. Hvem som har sittet bak PC'en og formulert budskapet er lite interessant, men valget av skyts og kaliber mot andre selskapers toppledelse er utvilsomt diskutert.

Når våpenet derimot blir rettet mot andre lederes mer personlige egenskaper og offentliggjøres (kanskje med en viss omtrentlighet) via journalister, kan en tvile på om informasjonsrådgiveren har hatt særlig kontroll.

Sfinx eller bajass?

Jeg trenger sannsynligvis ikke nevne eksempler på de to nevnte kategoriene. Alle kan instinktivt identifisere noen av landets mest kjente toppledere innenfor disse betegnelsene.
De fleste ledere plasserer seg trygt et sted mellom disse ytterpunktene, og kan ligge der uten å stikke seg frem.

Derimot er det klare likhetstrekk mellom de som profiler seg henholdsvis som medieskye sfinxer eller mediekåte bajasser. Et fellestrekk er at de om ikker annet markerer seg klinkende klart, enten ved å si "ingen kommentar" eller ved å si litt for mye.

Det ene kan være like effektivt for PR-effekten som det andre, hvis det er den de er ute etter. Og en eller annen mediestrategi har de. For som man sier i slike kretser: "Vi har folk til slikt"

Dårlig forbilde?

"Å lede" betyr som kjent å gå foran. Akkurat dette er ikke alle lederes sterkeste side. Men for all del: De har som oftest en rekke andre verdifulle egenskaper, noe mediene gjerne unnlater å nevne når de angriper dagens leder for mer eller mindre "obskøne" opsjoner. Enkelte fagfolk mener til og med at Norge har en overrepresentasjon av dyktige ledere, selv om man kan få inntrykk av det motsatte i media.

Så hva betyr det for forbildeprofilen når en leder krangler med andre ledere i full offentlighet? Sannsynligvis ikke så mye fra eller til. Lederrollen er i våre dager i så rask endring at det rett og slett ikke er stort igjen å ødelegge, hverken av respekt, autoritet, status eller image. Lederrollen er på mange måter redusert og vil ubønnhørlig endre seg i takt med omstillingene i arbeidslivet.

Dårlig selvbilde?

Heller ikke her tror jeg det er noen fare. Inntil nå har de fleste toppledere holdt seg flytende og funnet andre farkoster å mønstre på. I verste fall kan de bli konsulenter, f.eks. i headhunter-bransjen. I aller verste (eller beste) fall kan de surfe på oppnådde økonomiske fordeler.

Selvbildet, hvordan det enn er, tror jeg ikke endres i vesentlig grad. Dagens toppledere er herdet av vær og vind, og det er som med skilsmisser: En rask avgang fra en attraktiv topplederposisjon hører med til hverdagens trivialiteter. Likevel: Noen vil alltid klage sin nød over pressens ubarmhjertige behandling. Men hva venter man seg egentlig på toppen?

Krangel på TV?

TV-skjermens kjekling er inntil videre forbeholdt politikerne, men de skal jo pr. definisjon være uenig med motparten - og helst misforstå det meste. Dermed løfter vi ikke engang på øyenbrynene når Siv Jensen indignert imøtegår Jens Stoltenbergs insinuasjoner.

Kanskje kommer toppledere etter også i TV-mediet? Det er på skjermen hos Knut Olsen & Co. at virkeligheten befinner seg for mange "vanlige" mennesker, selv om det er i uformelle sammenhenger (Les: Golfbanen) at de store avgjørelsene etter sigende skjer.

Som salige Einar Gerhardsen uttrykte det: "Noen har snakket sammen." Og slike samtaler betyr mye, mye mer enn småkrangling i media.

Til slutt: Når dagsavisene nå har begynt å interessere seg for næringslivets kleskoder, kan det være på plass med et tips til toppledere som av vanvare har lest denne artikkelen.

Neste gang du blir stoppet i promillekontroll og får spørsmålet: "Har du nytt alkohol?" Da kan du med åpent sinn svare: "Nei, men jeg har nytt slips!"

For øvrig: Fortsett å krangle. Verden går videre... ☺