Åslaug Haga på handletur

Det er ingen hemmelighet at Haga har gjort det samme som hundrevis av andre i offentlig sektor har gjort før henne, nemlig å leie inn en person eller et firma som oppdragsgiver foretrekker. I noen tilfeller er det offentlige innkjøpsreglementet rett og slett til hinder for akkurat det.

Når innkjøpsreglene endres, tilpasser leverandørene seg. Det gjør imidlertid også innkjøper. Nedre grense for krav til anbud var tidligere på kr 200 000, og da ble et oppdrag på kr 600 000 ofte delt i tre. Nå når grensen er oppjustert til kr 500 000, blir samme oppdrag gjerne delt i to. Fortsatt benyttes samme metode for å tilpasse seg regelverket.

I Norge har vi i hovedsak valgt én felles innkjøpsordning som gjelder alle typer innkjøp, med noen unntak for eksempel innen IKT. Som bedriftsrådgivere har vi ofte stusset over formuleringen: «Byggearbeidene starter…». Vi har jo ikke planer om å bygge noe som helst! Innkjøpsreglene er ikke i tilstrekkelig grad tilpasset den tjenesten som skal kjøpes. Dessuten er det frustrerende å utforme et tilbud til en virksomhet du ikke kan snakke med på grunn av frykt for at enkelte leverandører kan påvirke eller få annen informasjon enn andre.

Innkjøpsreglementet har samtidig medført et overdrevent fokus på pris, og for lite fokus på kvalitet. En avveining mellom pris og kvalitet bør ligge til grunn, men det offentlige som innkjøper har ofte begrenset mulighet til å foreta en slik avveining. Årsaken er så tøffe krav til objektivitet at det er nærmest umulig å prøve ut kvaliteten på forhånd. Den siste tidens avsløringer i bygg- og anleggsbransjen er et meget godt eksempel på det. Når pris blir det altoverskyggende innkjøpskriterium, risikerer man at lavere kvalitet eller sågar lovbrudd følger med på kjøpet.

Økt fokus på bekjempelse av korrupsjon og omgåelse av regelverk, både hos myndighetene og i samfunnet for øvrig, har vært riktig og nødvendig. Men vi har mistet noe på veien, nemlig muligheten til å vurdere leverandører etter kvalitet. Samtidig har vi bare i liten grad blitt kvitt omgåelsene av regelverket, fordi aktørene lett tilpasser seg skiftende regler.

Hvilke alternativer har vi til dagens regelverk? Hva kan vi gjøre når flere regler alene ikke bidrar til bedre, billigere og mer effektive innkjøp for offentlig sektor? Jeg tror det kan være fornuftig å se nærmere på de innkjøpsordningene som finnes i privat sektor. Det bør etter min mening innføres et mer differensiert regelverk som i større grad skreddersys til det som skal kjøpes inn, i stedet for dagens «one size fits all»-regelverk.