«Kunsten å takle vanskelige personer»

Hva er en såkalt «vanskelig person»? Vanskelig i forhold til hva? Vanskelig i forhold til hvem? Og hvem eier disse vanskelighetene - du, jeg eller vi?

Grunnen til at jeg undrer meg over dette temaet, er at når jeg spør folk som opplever andre som vanskelige, så får de problemer med å forklare hva dette vanskelige i bunn og grunn er. Som oftest plasserer de både årsaken, skylden og ansvaret på den eller de andre. Det er han eller hun som er feil. Eller sier noe feil. Eller oppfører seg feil. Eller mener feil. Eller, eller …

Det er fascinerende både å se og høre hvordan den mer eller mindre berømte fundamentale attribusjonsfeilen igjen slår til. Der det selvsagt ikke handler om oss selv, men om de andre.

Vanskelige personer finnes nemlig ikke. Det dette handler om, er i mine øyne vanskelige relasjoner. Enhver tilbakemelding er en beskrivelse av hvordan en person opplever sin relasjon til den andre. Eller mangelen på en relasjon. Så når noen snakker om en vanskelig person, så prøver de på en måte å si at det har oppstått en vanskelig relasjon. En relasjon de ikke ønsker å ta ansvar for. Derfor er det den andre det er noe feil med. Det er han eller hun som må endre seg. De må tilpasse seg meg. For jeg trenger ikke å gjøre noe med meg selv.

Så neste gang du møter en vanskelig person, så bør du prøve å møte deg selv og din opplevelse av den andre. «Vanskelig i forhold til hva»-spørsmålet vil lede deg til bedre og dypere selvinnsikt, for der vil du møte deg selv og ditt menneskesyn. Og det er ikke alltid et vakkert syn. Når flosklene om forskjellighet, toleranse og annerledeshet møter ens egne fordommer, intoleranse og båstenkning, så blir spørsmålet om det ikke er du selv som står igjen som den som er den vanskelige? Den som har vanskelig for å ta til seg at andre er forskjellig, tenker forskjellig, oppfatter forskjellig og føler forskjellig?

Min påstand er at når vi mennesker oppfatter og karakteriserer andre som vanskelige, så handler det om at de utfordrer noe i oss. De vekker rett og slett noe i meg og deg. Det interessante er, i alle fall for meg, at disse personene i bunn og grunn er krevende. De krever, bevisst eller ubevisst, at du og jeg må utvide vårt forståelses- og handlingsrom. Vi må gi plass til dem og deres vanskelige atferd. Istedenfor å forstå og tolerere dem, velger vi å innsnevre det hele og gi dem skylden. For at vi selv ikke er i stand til å ta ansvar for våre egne tolkninger og oppfattelser. De er vanskelige personer. Basta.

Jeg for min del prøver å si til meg selv at de er krevende, og at de i utgangspunktet utfordrer meg og mitt både «selvterritorium» og verdensbilde. Kunsten å takle vanskelige personer handler om kunsten å tåle dem gjennom å forstå dem i møte med deg og ditt eget særdeles subjektive responssystem. Som Søren Kierkegaard så vakkert sa det: «Møte den andre der han eller hun er. Ikke der du tror, håper eller ønsker han eller hun skal være».

Ha derfor en vanskelig dag med møter preget av tilstedeværelse, undring og dyp selvvurdering

Frode