Våre liv er lastet med gjeld

En ny rapport fra det internasjonale valutafondet ble lagt frem 20. september. Der uttaler rådgiver Blanchard at situasjonen for verdensøkonomien er kraftig forverret. Utsiktene endrer seg i et tempo som gjør det vanskelig for valutafondets økonomer å fange opp signaler og tendenser. IMF leder Christine Lagarde varsler gigant tap i de europeiske bankene.

Verden kan unngå en global resesjon, men avhenger viss nok av hva de ledende politikere gjør de neste ukene. At de ledende ekspertene ikke fanget opp alvoret i begynnelsen av året, avledes med en forklaring om at det har vært en langt svakere utvikling i industrilandene enn forventet siden nyttår.

Frykten for det ukjente er stor, og den psykologiske angstrelaterte usikkerheten blant økonomene ser ut til å påvirke både handel, økonomi, og valutamarkeder. Der ekspertene nå har sviktet, er vi prisgitte handlingsorienterte og beslutningsdyktige politikere som kan styre skuten inn i sikkert farvann igjen.

Stoltenberg sier fra New York at han er bekymret, og mener finanskrisen bare har hatt en pause. Krisen har endret karakter fra krise i aksje- og finansmarkedet, til og også bli en krise i arbeidsmarkedet. Verden skulle bruke mer penger i 08/09, men det var ikke noe å bruke i de fleste land.

Bortsett fra her hjemme da. Her har vi hatt ett godt arbeidsmarked, husholdningene har hatt god kjøpekraft, og vi har fortsatt å bruke penger som aldri før. I Aftenposten 21.9. kunne vi lese at nordmenns liv bokstavelig talt er lastet med gjeld. Den lave renten har øket lånelysten – og evnen – og flere har skyhøye lån langt over de anbefalte retningslinjer.

Harde fakta sier at gjelden i dag overstiger fem ganger disponibel inntekt i 250 000 norske familier! Aldri tidligere har norske husholdninger hatt mer lån, og gjeldsveksten er nå nesten dobbelt så høy som lønnsveksten! I disse dager har Norges Bank besluttet ikke å endre renten, og prognosene tilsier at den blir holdt nede på dagens nivå i lengre tid fremover. I lyset av husholdningenes gjeldsbyrde, bør vi være svært glade for akkurat dette.

Men den sikre banken er kanskje ikke så sikker lenger? I sin kommentar i DN 22.9. skriver Terje Erikstad at nettopp det er tilfellet. Under overskriften “Usikkert som banken” viser han til at de europeiske bankene må ha enorme tap liggende under overflaten som følge av gjeldskrisen.

Bankene spiller en nøkkelrolle i situasjonen ved at de formidler midler fra de som sparer til de som låner. De er avhengige av tilliten til samfunnet og menneskene på utsiden. Slik er det også her til lands.

Det store spørsmålet blir dermed: Er det grunn til å opprettholde tilliten til et bankvesen som går ut over egne retningslinjer og sunn fornuft og låner ut penger til mennesker slik at de overstiger fem ganger inntekt? Og hvilke komplekse transaksjoner og regnskapsfakta er det som skjuler seg under den pene overflaten? Har de kontroll? Eller vil dominobrikkene falle i et rasende tempo så snart rentene begynner å stige igjen – noe de før eller siden vil?

Jeg skal ikke forsøke å svare på noen av disse spørsmålene – det overlater jeg til ekspertene. Der økonomene har feilet og strategiene slått feil, er handlinger og styring overlatt til politikerne. Vi vanlige folk får vente på hva som skjer – og handle det beste vi kan på vårt nivå. Men det spørs om det ikke kan være lurt å starte med å nedbetale litt gjeld slik at vi kan tåle et normalt rentenivå når boblene sprekker.

Når nå dette globale bildet på gjelds- og finanskrise er trukket opp, kan det være interessant å spørre seg om ikke økonomene – ekspertene som styrer verdensøkonomien, valutaen og markedene, de som skulle forutsi, forstå, og handle og legge til rette for politikerne – ikke bør videreutdannes?

Det kan se ut til at studiene til denne yrkesgruppen bør inneholde mer kunnskap både fra psykologien og samfunnsfagene. Psykologisk kunnskap vil kunne supplere og gi forståelse for hvordan de menneskes mekanismer oppfører seg ved et masseutbrudd av frykt og angst. Samfunnsfagene og samfunnsøkonomien vil kunne gi en økt forståelse for det samspillet som styrer det globale felleskapets strømninger, og hvilke faktorer som bør styre og være prinsippgivende. Ikke som nå der menneskelige ustyrlige og uforutsigbare mekanismer rår.

Jeg utfordrer alle studiekonstruktører i de økonomiske studiene til å reflektere over denne relevansen, og gjøre noe med dette i praksis!