Nav-medisin med bivirkninger

ØKTE KRAV TIL aktivitet for å motta ytelser fra Nav har vært et sentralt trekk ved velferdspolitikken de siste årene. Til tider har aktivitetsplikt nærmest vært framstilt som et universalmiddel for å forebygge og kurere varig trygdeavhengighet.

Kuren blir særlig anbefalt for unge navere, og for å underbygge sin anbefaling har politikere presentert suksesshistorier om unge som har fått orden på livet takket være Navs krav om aktivitet.

NÅ VISER DET seg imidlertid at aktivitetsplikt ikke er en medisin med garantert effekt. En ny studie av aktivitetskrav rettet mot unge med psykiske lidelser viser at aktivitetene kan virke mot sin hensikt: I stedet for å lede til jobb kan de føre til at avstanden til arbeidslivet øker.

Med økte aktivitetskrav til mottakere av Nav-ytelser følger økte krav til at Nav-ansatte skal dokumentere aktivitetene. Dette kan resultere i at tiltak blir iverksatt for at Nav-veilederne skal kunne vise at noe er gjort, selv om de ikke har noen tro tiltakene.

BÅDE INTERNT I Nav og fra annet hold har det kommet kritikk mot det rigide systemet for å måle «produksjon» som Nav-ansatte har vært underlagt. Satt litt på spissen har det vært viktigere å måle hvor mange møter som har vært holdt, enn hvilke resultater disse møtene har gitt.

Arbeids- og velferdsdirektør Sigrun Vågeng har selv uttalt seg kritisk til måten resultater har blitt målt på i Nav.

– Jeg ønsker at vi skal måles på effekter og resultater, ikke aktiviteter, sa Vågeng i 2016.

Nav bør se kritisk på om man skriver ut riktig medisin eller om doseringen er den rette.

DEN NYE STUDIEN av erfaringer med aktivitetskrav til unge tyder på at det er et stykke igjen for Vågengs ønske blir oppfylt. Her ser man nettopp at det er aktivitetene som måles, og at det går ut over resultatene.

Problemet ser ut til å ligge i den tette koblingen mellom aktivitetskrav til de unge og dokumentasjonskrav til de Nav-ansatte.

Det er åpenbart noe galt når Nav-veiledere sender unge med psykiske lidelser ut på aktiviteter som de unge opplever som meningsløse, og som Nav-veilederne selv tviler på om har noen effekt.

DET ER GODE argumenter for å knytte utbetaling av Nav-ytelser til deltakelse i ulike aktiviteter. Det gjelder ikke minst for unge, som ikke må overlates til seg selv og til et liv som passive trygdemottakere. Aktivitetskrav stiller imidlertid store krav til at Nav klarer å tilby aktiviteter som er relevante og oppleves som meningsfulle for den som skal aktiviseres.

Når det ikke skjer; når aktiviteter iverksettes for at Nav-ansatte skal kunne dokumentere at noe er gjort, er aktivitetsplikt forvandlet til et uheldig aktivitetsjag der aktiviteten blir et mål i seg selv.

AKTIVITET KAN UTVILSOMT være en virksom medisin mot Nav-avhengighet, men det er ingen mirakelkur. Når det viser seg at aktivitetsplikt i noen tilfeller kan øke avstanden til arbeidslivet i stedet for å gjøre den mindre, er det åpenbart at medisinen kan ha alvorlige bivirkninger.

Nav bør derfor se kritisk på om man skriver ut riktig medisin eller om doseringen er den rette. Nav bør også vurdere om det i noen tilfeller kan finnes en alternativ medisin som har bedre effekt.

Av Øivind Fjeldstad, ansvarlig redaktør, Velferd